Først publisert i Bil 11-2016.

Det er sjelden en bilmodell gjennomgår en så omfattende forandring fra en generasjon til en annen. Men etter flere dager med Volvo V70 og etterkommeren V90 klarer jeg bare å finne én likhet: Den lille styrepinnen for å justere speilene med.

Bortsett fra det, er alt nytt. Linjeføring, motor og drivverk, interiør-layout – ja, til og med logoen og modellnavnet er endret.

Men Volvo har noen kjerneegenskaper de på en måte ikke «får lov til» å vike fra. Bilene skal være praktiske, komfortable og, ikke minst, klasseledende på sikkerhet. Hvordan klarer V90 å bære med seg arven?

Vi starter med en lengre tur med begge bilene, redaktør Skar og meg. Hopper frem og tilbake mellom de to, og finner litt ut av forskjellen kjøremessig.

V90 imponerer tidlig med sitt luftige og åpne interiør. De lyse fargene hjelper naturligvis på, men den enkle og ryddige designen innvendig er en åpenbaring i seg selv. Derimot får ørene våre noe å bryne seg på etter bare noen få kilometer.

Nei, det er ikke Bowers&Wilkins-lydanlegget som skurrer, men kjørestøyen. Særlig er dekkstøyen påtrengende i vårt testeksemplar, og faktisk støyer den mer enn V70-en vi har med oss.

Første minus i boka for V90 er notert.

Tung og trygg
Så er det V70 som står for tur. Jeg synes jo at den holder seg godt. Og isolert sett gjør den det. Materialvalgene innvendig er veldig gode, og kvalitetsnivået er høyt. Dette kjennes som en «ekte» Volvo. Litt tung, men komfortabel og trygg i alt den foretar seg.

Tilbake i V90 slår det meg at setene ha blitt enda bedre enn tidligere. Man sitter lavere, og justeringsmulighetene på denne topputstyrte testbilen er tilstrekkelig i alle retninger. Jeg savner kjølefunksjon, men bortsett fra det kan vi virkelig slå fast at Volvo har klart å holde i viktig tradisjon – setekomforten – i hevd.

Plutselig blir stolene i V70-en veldig høye og rare til sammenligning.

V90 er lett på foten, og 235 hestekrefter gjennom alle fire hjul fungerer veldig godt. Girkassa er kjapp, og motoren overraskende stillegående og responsiv. Motoren i V70-en gir mye mer lyd fra seg.

Oppvokst i Volvo
En ukes tid før vi skal ut og kjøre to generasjoner «herrgårdsvagn» treffer jeg en god venn, Martin, på fotballkamp. Martin er praktisk talt oppvokst i Volvoer, og da han jaktet familiebil for et års tid siden, endte valget naturligvis på en V70.

Hva kunne vel være mer naturlig enn å la Martin bli med på tur i V90? At han denne dagen har besøk av en kollega fra England gjorde ingenting. Nick skulle få bli med han og.

- Wow, dette var jo flott til Volvo å være!

Nick, som til vanlig kjører Audi SQ5 og Triumph TR4 i helgene, lar seg raskt imponere av Volvoens interiør.

Martin sitter bak rattet, Nick er i passasjersetet og meg selv er i baksetet.

- Dette er jo helt nytt. Jeg kjenner igjen enkelte elementer, men det er helt nytt, sier Martin.

Den store skjermen i dashbordet fascinerer ham naturligvis, all den tid han av yrke driver med infoskjermer, videokonferanse og visualiseringsløsninger.

- Det vil nok ta litt tid å sette seg inn i alt dette nye utstyret, sier Martin.

- Men førsteinntrykket er veldig bra.

Fire, fem, seks?
Martin drar på litt, kjenner litt på motorkraften, og Nick viser at han ikke er helt ukjent med Volvo han heller.

- Er det fem-sylindret motor fortsatt, eller er det sekser nå?

- Nei, det er firer, svarer jeg.

- Firer? Oi. Den er ikke verst denne dieselmotoren, altså, kommenterer Nick. Han er jo vant med V6-diesel fra sin Audi.

Martin er enig i at motoren er god. Det er krefter under panseret her, samtidig som den stille gangen gjør en god jobb med å maskere at denne bilen får mat fra den svarte pumpa.

Stop/start-funksjonen er de derimot ikke begeistret for. Ikke at den er spesielt ille i V90, tvert imot, det er hele konseptet de ikke liker.

- Og så må man faktisk deaktivere det hver gang man starter bilen, sukker Martin.

Vi kjører opp til Holmenkollen, viser engelskmannen litt av Oslo-naturen og stiller opp bilene ved siden av hverandre foran hoppbakken.

- Dette er ikke en vanlig dag på jobben for min del, altså.

Martin beroliger Nick, som er på besøk fra hovedkvarteret i England for å se hvordan det står til med den norske avdelingen i firmaet de to jobber for.

Men den naturlige poseringen til Martin foran kameraet gjør oss litt skeptisk. Ikke en vanlig dag, kanskje, men dette har han gjort før.

OBS! 
Prisene i testen var gyldige da bladet ble produsert. Du finner alltid oppdaterte priser i vår nybildatabase. 

LES VIDERE:

- Del 2

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside