Jeg har fortalt om denne utstillingen før, og antydet at den var vel verdt et besøk. Jeg fulgte mitt eget råd og besøkte den. Og det var den. Vel verdt – et besøk.

Nå er alltid Zeppelin-museet verdt et besøk, selv når det ikke er slike spesialutstillinger på gang. Bare det å rusle rundt i interiøret på de luftskipene – bare smak på ordet, luftskip – som seilte rundt på alle himler på 1930-tallet, er en opplevelse.

Det virket som en sivilisert måte å reise på – man brukte tid, man skiftet til lunch, man skrev brev som ble stemplet med luftskip-poststemplet og ble dumpet ned på skipet til steder man passerte, for så å bli sendt videre, og man kunne sitte og halvdøse og se kloden passere under en.

Merkelig å tenke på, i en tid med en utvikling som raser av garde, at luftskip til Tokyo eller kommersielt overlydsfly herfra til New York, tilhører en periode vi har lagt bak oss.

Utstillingen nå dreide seg altså om strømlinjer, og var omfattende – og meget relevant, for Zeppelin-anlegget i Friedrichshafen var strømlinjepioner. I vindtunnelen der utviklet man alt som skulle gå fort, biler, busser, båter tog. Og selvfølgelig luftskip og fly. 

Og det kan du alltid lære noe om der, men denne gangen var altså hovedvekten lagt på biler (og til dels motorsykler).

Du får se alt på disse bildene, men la meg også nevne at byen har en flyplass, der det er et museum for fly-pioneren Dornier, og flyplassen selv er jo verdt et besøk, tenk på alt som har skjedd av luftfart derfra.

Og dessuten kan man ta en egen Maybach-rute i byen. Maybach var jo mannen som skaffet Daimler suksess, men han og sønnen reiste til Friedrichshafen for å bygge motorer.

Først for Grev Zeppelins luftskip, deretter for andre. Dessuten ble det en bilproduksjon med modeller som utfordret det grommeste fra Mercedes-Benz og fra Horch.

I byen finner du gater og hus og plasser med tett tilknytning til denne historien. Som forresten ikke bare er historie. ZF og MTU stammer begge fra disse kildene og er fremdeles levende selskap.

Men siden jeg skulle hjem en annen vei denne gangen, kjørte jeg bortom Lindau – helt i den østre delen av Bodensjøen. Her skal jeg si jeg var på gamle tomter.

Gjennom NSUs motorgeni Walter Fröde som hadde funnet sin kone i Gøteborg, og som gjorde så godt han kunne med rotasjonsmotoren, ble jeg kjent med verdens særeste mann, Felix Wankel.

Han utviklet en (muligens) sensasjonell bilmotor. Ikke hadde han førerkort, han kunne ikke en eneste formel og tegne måtte andre gjøre.

Han meldte seg inn i nazi-partiet NS, allerede i 1921, men ble kastet ut i 1932 og satt i fengsel av nazistene i 1933.

Han konstruerte både en motorisert vannski og en speedbåt, og bygde huset sitt helt nede ved stranden, men svømme lærte han aldri.

Hvor han hadde forretningsegenskapene sine fra, aner jeg ikke, men han tjente masse penger på alle lisensene fra Wankel GmbH. For de pengene bygget han et meget spesielt funkishus på en av de nydeligste eiendommene i Lindau – helt nede ved sjøen. Huset tilhørte (formelt) en forskningsinstitusjon.

I 1971 solgte han sin eierpost i Wankel GmbH til engelske Lonrho, for 50 millioner DM. Han brukte deler av de pengene til å kjøpe tilbake sitt egentegnede hus, der han opprettet et nytt Felix Wankel institutt.

Det solgte han til Daimler-Benz for 100 millioner DM i 1986, men selv fortsatte han å bo der.  (Hvis vi oversetter bare disse to summene, 50 mill. i ’71 og 100 mill. i ’86 får vi et beløp som tilsvarer nesten 1,7 milliarder 2017-kroner. Hvem sier at Tesla er overpriset?)

Jeg besøkte ofte anlegget og den etterhånden gamle mannen (født i 1902). Huset var iskaldt om vinteren og drivhusvarmt om sommeren og den gamle damen, som pleide å koke for ham, fortalte meg nå at huset aldri ble brukt noe mer.

Det var litt trist å rusle rundt i gresset der, med piggtrådgjerde rundt hele den verneverdig-erklærte eiendommen. Som Felix Wankel-stiftelsen (stort sett dyrebeskyttelse nå) først solgte til Volkswagen i 2002. De skulle bruke den som «Brainpool for fremtidig teknologi i bilindustrien» og investerte 2,5 millioner euro i bygget.

Deretter ble den overtatt av Audi i 2004. De gjorde det til «Institut zur Kraftstoffverbrauchs- und Emissionsreduzierung», men siden har ingen hørt noe.

Etter at jeg var der har jeg spurt Audi hva som skjer, bortsett fra at jeg skjønte at plenen ble klippet. Nå er det gått mer enn en måned, fremdeles intet svar.

Litt trist, på en måte, å avslutte en deilig week-end runde slik.

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside