Jeg var en tur i Latvia på tidlig vårpart. Egentlig med et seriøst formål: det var vaktskifte i toppetasjen hos Harald A. Møllers baltiske operasjoner.

Men det ble jo tid til litt underholdning også. Bilmuseet i Riga, for eksempel, der hadde jeg ikke vært siden det var nytt, med en sensasjonell førkrigs Grand Prix bil fra Auto Union i sentrum.

Jeg skal si det ble mer enn ett museum ja. Du kan lese hele historien i BIL nr. 7, men det er jo begrenset hvor mange bilder det går an å få inn på 88 sider, så jeg fyller opp her.

Her kan du følge meg gjennom hele museet, møte det tekniske overhodet og den latvisk/amerikanske veteranen som ingen ante fantes, russiske rariteter på rekke og rad, BMW-er, Mercedeser og Auto Unioner på høyde med det beste du finner i tyske elite-samlinger.

Du finner en Buick fra Sverige, en Renault med finske massivdekk og en slags Oldsmobile som har levd i Norge fra 1938 til ganske nylig.

Og om det hadde stoppet der hadde jeg smilt fra øre til øye. Men museet har en overflodssamling et stykke utenfor Riga som gjorde smilet enda bredere.

To store hangarer, ikke så nydelig satt opp og ikke så pent restaurert som inne i byen, men med et utvalg som ikke er vanlig, og som derfor er enda mer gledelig, for en som er matet opp på klassiske europeiske og amerikanske verdier.

Og det smilet jeg snakket om, ble en ekstrem gledesgrimase da taxisjåføren dro meg med til en restaurant langt bortenfor ingensteds. Der fant vi to enorme våningshus med nye, gamle gjenstander igjen.

Opel med Gläser karosseri. Åpne russiske glis. Hjemmebygde merkverdigheter. Enorme lastebiler: etterkrigs Studebaker og førkrigs østsone-schvæææringer - for ikke å snakke om traktorene. Ferguson var liksom ikke det det var mest av.

Som om ikke det var nok, stoppet vi ved et beskjedent skilt ved veikanten og møtte far og sønn Gasuns. De disponerte en lang, lang rekke triste lagerporter. Bak dem var det, skal jeg love, ikke trist. 

Du finner alt jeg så på disse bildene, og la meg forsikre: neste gang jeg er tilbake er jeg lovet enda mer av det samme. Tro meg, makan har jeg aldri vært med på.

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside