Egentlig blir jeg litt skuffet når avanserte tenketanker og ingeniører og designere som skulle være i stand til å tenke oss lateralt inn i fremtiden, kommer opp med noe som er ganske forutsigbart.

Skal en bil som vil være relevant i 2040 se ut som en bil? For det er jo ikke tvil om hva Jaguars fremtidsvisjon er – den er en bil.

Vis disse bildene til enhver halvannetåring som har begynt å si brrrrrrm, og han vi klart indikere at dette er også en brrrrrrm.

Mainstream
Så får det ikke hjelpe om det er bygget inn mange visjoner her, 2+1 seter, kjør-selv hvis du vil, elektrisk selvfølgelig, nettverking slik vi i dag forestiller oss at mulighetene vil bli - og egnet også for bildeling. Hele pakka som er blitt så (gjesp) main-stream-konsept de siste årene.

Men så er det Jaguar slår til med selve betjeningsorganet inne i bilen. Kall det gjerne rattet. Et stemmeaktivert instrument med kunstig intelligens på 2040-nivå.

Den holder orden på livet ditt, bestiller bord på restauranter du aldri har hørt om men som rattet regner med du har lyst til å prøve, holder selvfølgelig orden på trafikk og kjøre-ruter, er utstyrt med fullmakt for, automatisk, å kunne hente ungene dine i barnehagen, holder orden på alle medlemmene i bildel-ordningen som av og til benytter bilen, lader seg bare når strømprisen er lavest – skriv en lang liste over oppgaver du håper en sånn robot skal kunne hjelpe deg med i 2040, og Sayer vil fikse det.

Tech Show
Sayer er nemlig navnet på dette rattet, som fikk en spesiell plass på Jaguar Land Rovers Tech Show på Central St. Martin i London denne helgen.

Det var der vi fikk den elektriske E-Typen (her er det nok noen av de opprinnelige skaperne som roterer i gravene sine – «hvor er vetållern min?») og det var der de viste Future-Type – pussig nok uten å trekke med seg alle høydepunktene til utstillingen i Frankfurt.

Og det var altså der vi fikk Sayer

Som også vil kunne oppføre seg som et ratt hvis du vil kjøre selv, eller folde seg inn i dashbordet, hvis du ikke vil, men som du etterpå tar med deg inn som din egen P.A.

Nå var det ikke sånn jeg kjente Sayer, men jeg blir nesten rørt over at han hentes frem igjen – uansett hva slags form og funksjon de gir ham nå.

Malcolm Sayer var en kjempe, ikke bare i det han gjorde, men også in natura. Nesten to meter høy, han raget over Jaguars sportssjef «Lofty» England som het Lofty fordi det var det han var.

Men Sayer var enda mer kjempe i det han gjorde.

Myteskaper
Jaguar-skaperen, Sir William Lyons, var nesten like flink til å skape myter som Enzo Ferrari. En av de mest seiglivede var at det var Lyons som var designeren der i gården.

Greit, han skapte førkrigslinjen (ikke helt alene da heller) og han hadde sans for hvordan ting så ut. Men i den fasen som virkelig betydde noe, fra XK120 C – (uriktig kjent som C-Type) – vant på Le Mans i 1951 til XJS – som ble lansert flere år etter hans altfor tidlige død – var det Malcolm Sayer som førte pennen.

Jeg traff ham noen ganger i helt andre sammenheng. Alec Moulton – han som blant annet bygget fjæringssystemet for Mini – hadde jobbet hos Bristol (flyfabrikken) under krigen. Han var flink til å samle andre gamle kolleger til Bristol reunions, og det var i slike sammenhenger jeg og andre Bristol-groupies kunne møte heltene.

Jeg fikk aldri spurt om hvorfor han ikke fortsatte hos Bristol da de begynte å bygge biler etter krigen. Men han hadde fått et strålende tilbud om å bygge opp et ingeniør-fakultet ved Universitet i Bagdad. Problemet var at da han kom til Irak viste det seg at Universitet bare eksisterte på papiret. 

Mannen, utdannet ingeniør ved Loughborough College (University i dag) var ikke snauere enn at han drev som lastebiloperatør der en stund, men den politiske situasjonen ble så urolig at han reiste tilbake, og fikk jobb hos Jaguar i september 1950.

Mesterverk
Jobb-beskrivelsen var «å utvikle en bil som likner på XK og som er i stand til å vinne Le Mans».

Det skal jeg si han klarte. Ingeniøren, som kalte seg «industri-designer og kunstner» hatet betegnelsen Stylist. «Jeg er da f-**en ikke noen frisør» sa han da han gikk fra C-Typen rett over til de som skulle vise seg som bilhistoriens mesterverk.

D-Type, E-Type, den midtmotoriserte XJ 13 prototypen som krasjet så gjennomført på MIRA under testing at den aldri ble til noe mer, og XJS – alle disse kan føres direkte tilbake til ham. Dessuten hadde han en finger borti alle produksjonsbilene derfra.

Han sa alltid at jobben hans var å få alt til å fungere perfekt sammen, både det aerodynamiske og det visuelle – man kan trygt si at han lyktes i det – og at alt han hadde lært om aerodynamikk hadde han lært hos Bristol.

Genistreker
Fremdeles finnes det rester av en oppskrift han hadde der han brukte en regnestav (husker du? 2 x 2 = ca. 4) og en logaritmetabell med 7 desimaler som han brukte for å regne formler som lå til grunn for de kurvene han tegnet. Den type arbeid som nå utføres av CAD-program i supercomputere.

Sayer var blant de mest beskjedne som fantes. I dag hadde han vært på Designernes SuperStar nivå, men fremdeles finnes det garva Jaguarmiljøer som aldri har hørt om ham – og de som har hørt om ham vet som regel altfor lite om dette fyrtårnet.

Derfor er jeg superbegeistret for Future-Type allikevel. Når den blir brukt for å trekke frem en av dem som virkelig fortjener masse oppmerksomhet tilgir jeg alt.  

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside