Buss-selskapene i Norge er blant de flinkeste til å fortelle sin historie mellom stive permer. Og alltid følger det vital lokalhistorie med på kjøpet, et buss-selskap har alltid vært en integrert del av den geografien den har betjent.

Så når Sporveien AS henter inn to barka tegnere og historieforteller som Kristian Krohg-Sørensen og Kristoffer Kjølberg for å fortelle det eventyret som startet med 10 alt for tunge ACF Fageol-buser i november 1927 er vi garantert en god Oslo-historie samtidig.

Solid bakgrunn
Begge de to forfatterne er kjent for serier fra No Comprendo Press, og begge har solide Oslo-røtter. Krohg-Sørensen har for eksempel allerede fortalt første del av en trilogi om spritsmugler – og senere motstandsmann – «Gulosten» - så stappfull av eksakte førkrigs Oslo-detaljer at heftet går uttapå de fleste oppslagsbøker.

Og Kjølberg har blant annet gjort myldreboken «Jeg elsker Oslo» og en Bachelor på Kunsthøgskolen i Oslo som var en animert reise på 37-bussen, gjennom 5 hundreår. 

At de har solid bakgrunn ser vi på dette resultatet. Her har vi en 50 prosent grafisk roman (som det heter – tegneserieaktig fortelling) i 11 kapitler, mens den andre halvparten består av små faktabokser illustrert av Kjølberg – som også har levert det muntre 11. kapitlet helt på slutten.

Herlige detaljer
Historiefortellerne har ikke gått i den fella at de antyder at den blå Sporveisbussen var den første gummibehjulede kollektivtransportøren i Oslo (eller Kristiania). Så vi får en kjapp gjennomgang fra damplokomotivet som peste seg opp til sanatoriet på Grefsen på slutten av 1800-tallet, om alle trikkene og om lysgassballonger på taket under første verdenskrig.

Og så begynner alle de herlige detaljene for alvor. Om hvordan Strømmen Værksteder kom i verdenstoppen med å bygge lette aluminium-karosserier, om hvorfor den ikoniske bussgarasjen på Bjølsen ble bygd, om de 108 bussene som tyskerne rekvirerte, om overgangen til rød utvendig farge og om den gang konduktørene forsvant og det ble enmannsbetjent.

Vanvittig mange spennende detaljer på disse 32 sidene, også fordi halvparten av dem altså er fylt opp med små avsnitt om for eksempel polletter til å betale med, om trolleybusser (hvorfor tunge, skinnebundne trikker og ikke slike?), om knottfyring og drabantbyer om bilmerker og om alle navnene Sporveien har hatt før Unibuss ble det endelige navnet på buss-selskapet deres.

Ekstra bonus
Og jommen har man ikke nådd frem til antydningen av fremtid også, selvkjørende og helelektrisk og miljøkrav, samtidig som man har tatt frem sosiale elementer. Sjåfør Henry Johs. Magnor, for eksempel, som mistet livet da tyskerne tvang ham til å kjøre bussen helt frem til en kamplinje, eller om verkstedet der mekanikerne også var smeder, snekkere og salmakere, eller – ikke minst – om vaskekonene. 

Staute kvinner som forteller om at etter ekstra møkkete dager kunne det gå med 50 skurebøtter vann pr. buss for å få dem rene inne. Slitsomt? Og et ekstra moment var faren for å skli med treskoene sine på det glatte verkstedgulvet og dette ned i grava.

Som en ekstra bonus får man med seg et utbrettbart midtparti der 11 av Sporveiens busser er gjengitt i profil og med riktige forhold. Helt fra de første snutebussene, kjøpt på Strømmen, til den nyeste 18,75 meter lange Solaris Urbino. De har til og med fått med seg den problematiske MAN-bussen som ble kalt «Hitlers Hevn» - en historie jeg trodde var glemt for lengst.

Heftet har et ISBN-nummer så det kan nok skaffes av alle som selger bøker. ISBN: 978-82-990101-3-9.

Utgiver er AS Sporveien og jeg kjøpte det for kr. 69,- hos en bladpusher som fortalte at det ikke skal returneres før i uke 9, neste år. Det burde med andre ord være mulig for alle å skaffe seg verket.

Sa jeg: Anbefalt?

PS. Sporveien har tidligere gitt ut jubileumshefter om T-Banen 50 år, og Trikk i Oslo i 140 år, begge rikt illustrert av den samme Krohg-Sørensen.  Begge er fremdeles i salg på Sporveismuseet (der du også møter mange av disse bussene).  Hadde det ikke vært for min absolutte aversjon mot skinner i byen hadde nok også disse tilhørt favoritt-etasjen i bokhyllene mine. 

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside