Det begynte vel egentlig å bli ganske parodisk da Bugatti lanserte den ene spesialversjonen etter den andre for å bli kvitt de siste Veyronene. PBG Pour Hermes eller Bernard Venet eller L’or Blanc eller hva de het alle sammen. 

En fikk sågar karosseriet tildekket ved hjelp av den kongelige porselensfabrikken i Berlin.

Jeg får litt den samme følelsen når de nå dukker opp på Pebble Beach med en Divo-versjon av Chiron – en bil de har gitt oss antydninger av i flere måneder nå.

Nå er den her og da sjefen selv, Stefan Winkelmann, trakk av lakenet, fortalte han at det som hadde skjedd her var at de hadde bygget en Chiron for svingene.

De har med andre ord styrket den en del i dynamikk-avdelingen. 35 kg lettere, for eksempel (applaus!) og 90 kg større marktrykk enn Chiron (applaus!), det vil si totalt 456 kg (applaus!).

Du ser det kanskje litt på utsiden også – frontsplitteren er blitt bredere, og nye og flere luftinntak ved lyktene leder mer luft til bremsene.

Nye åpninger bak forhjulene slipper merluften ut igjen. Og taket er formet om slik at det også skaper en luftekanal som leder frisk og kjølig luft til motorrommet gjennom nydesignet motordeksel.

Hekkspoileren er blitt 183 cm bred – 23 % mer enn på Chiron, og du ser mer av hekk-diffuseren selv om det du virkelig legger merke til er de nye orgelpipene som stikker ut der bak. 

1,6 g sideveis snakkes det om.

(artikkelen fortsetter)

Siden dette er en bil for svingene er styringen endret, ble det gitt beskjed om, og det har skjedd noe med geometrien – hjulene har visstnok fått litt mer camber. Dessuten er «Top Speed» modusen fjernet på denne. Her må du nøye deg med EB, Motorvei og Handling.

Og for virkelig å legge vekt på at dette i veldig stor grad er en styling spessial legger produkt-presentasjonen veldig stor vekt på et av de virkelige highlightene, nemlig 3D-effekt baklyset.

Akkurat denne betydningsfulle innsatsen, som selvfølgelig er med på å forklare hvorfor dette koster 5 millioner euro, tror jeg at jeg skal presenteres av originaldokumentet:

“One particular highlight on the exterior is the 3D-effect rear lights. A total of 44 individual fins light up, with thicker fins towards the outer sides and thinner ones towards the centre for a blended effect.”

Og I fall du lurer: denne overprisbilen har den samme 8-liters W16-motoren som sitter i Chiron, med akkurat like mange hester (er det 1500 eller er det 1480?) og toppfarten er fremdeles begrenset til 380 km/t.

Men dersom du er i nærheten av Nardo med denne bilen er det sikkert godt å vite at den er 8 sekunder raskere rundt handling-banen der, enn det den vanlige Chironen er.

La oss også ta med at i interiøret er det mye mer Alcantara enn i originalen!

Den skal bygges i 40 eksemplarer – alle ble selvfølgelig solgt øyeblikkelig.

Og alle vet selvfølgelig at denne bilen er oppkalt etter Albert Divo, førkrigs racerkjører.

Bugatti er veldig ivrig på å forgylle fortidens racing-doldiser. Doldis i hvert fall når det gjelder Bugatti-innsats.

​Karrieren til Divo tok virkelig av da han vant det Spanske Grand Prix i 1923, med en Sunbeam. Etter det tok han flere seire i de store GP-løpene, først med Delage og deretter med Talbot.

Dessuten stiftet han Club International des Anciens Pilotes de Grand Prix F1 i 1962, en koselig forening for de gamle racing-gubbene. Vi fikk i sin tid meldt norske Eugen Bjørnstad inn i den foreningen også.

Og – jo – forresten, han vant to Targa Florio for Bugatti også. Men jeg er ikke sikker på at Bugatti burde være så veldig stolt av historien til egne biler i disse to løpene.

I 1928 startet det til sammen 36 biler, 20 av dem var Bugatti. De hadde en vanvittig frafallsprosent – hele 13 stykker brøt – bare en av de andre deltakermerkene måtte kaste inn håndkledet.

Egentlig er jeg mer imponert av at lille, elegante Elisabeth Junek fra Tsjekkoslovakia klarte femteplassen, for dette var et krevende løp. Fem runder, hver på mer enn 100 kilometer på elendige sicilianske landeveier.

I 1929 var vi nede på 19 startende, 8 av dem var Bugatti – bare to kom til mål, den ene på førsteplassen.

Men dagens Bugatti har selvfølgelig det problemet at de har ikke så mange virkelig store navn å hente frem når de skal navngi bilene sine. Veyron var jo en vits for alle som kan litt racinghistorie.

Chiron hadde derimot et ganske stort navn, men først og fremst på grunn av det han gjorde etter krigen – og det gjorde han ikke i noen Bugatti

Og, som nevnt, jeg er ikke spesielt imponert over Divos Bugatti-prestasjoner. (Men sånn sett er jeg ikke imponert over Bugattis heller. I hvert fall ikke i de store løpene. Det var jo imidlertid så mange av dem at det MÅTTE bli en bråta førsteplasser på merket.)

Men hvis fabrikken i Molsheim leter etter racing-navn de kan bruke på fremtidige produksjonsbiler, finnes det jo noen fantastiske de kan hente.

Bare i disse to Targa Florio-løpene er det flere lysende muligheter:

Hva med Margot von Einsiedel, for eksempel, eller Huldreich Heusser? For ikke å snakke om Ottokar Bittmann. 

Mulighetene er mange.

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside