Financial Times skriver om «The Man with the Golden Payout»: at Andy Palmer, Aston Martin-sjefen, vil få aksjer for mer enn £ 22 millioner når selskapet kommer på børs den 3. oktober.

Aston Martin, på sin side, skriver i en pressemelding at «Dr. Andy Palmer, President and Group Chief Executive of Aston Martin Lagonda, offentliggjorde i dag planer om en Palmer Foundation, et fond der formålet er å få ungdom inn i trainee-stillinger i bilindustrien».

Man kan trygt snakke om to forskjellige vinklinger, men da må vi ikke glemme at Palmer var 16 år da han startet på gulvet hos AP – en stor engelsk komponent-produsent. Han var 22 da han fikk sin første administrative jobb, og derfra endte han som en av toppene hos Nissan før han ganske overraskende tok på seg jobben med å få Aston Martin på beina.

Det kan jo hende han har hederlige hensikter.

Det er enda et par uker til han kan feire de første fire år på jobb der, men mannen har vært steintøff hele veien. Han har hele tiden insistert på at dette er ikke noen bilfabrikk og at det ikke er biler han selger, men en drøm.

I tillegg skal han altså selge aksjer til en verdi av – dersom alt går som han håper – fem milliarder pund. Det betyr at denne bilfabrikken kommer inn på FTSE100-listen – det vil si en børsverdi på mer enn £ 4,7 milliarder, og blir den eneste bilfabrikken der siden Jaguar gikk av børs for nesten 30 år siden.

Så har jo Palmer også helt rett i hva hans oppgave er. Han skal ikke bygge biler – han skal bygge verdi for aksjonærene.

Går dette som forventet skal jeg jommen si han har klart det – den prisen Kuwait-interessene betalte da de kjøpte Aston Martin fra Ford for litt over ti år siden, lå på £ 470 millioner. 10-gangeren på ti år er bra.

I Palmers opprinnelig forretningsplan ble det snakket om syv nye modeller – en hvert år.

Tre av dem er allerede på plass, DB 11, Vantage og DBS. Så venter vi DBX, SUV-en, neste år – for ikke å snakke om den hysteriske superbilen Valkyrie. 

For riktig å sminke opp IPO’en sendte de også ut en grov skisse av Project 003 (se i galleriet), bare to uker før aksjene blir lagt ut. Den beskrives som «en litt mer praktisk gatebil enn Valkyrie, for eksempel har den plass til bagasje».

Og ikke glem at det er en Rapide E som venter på tur og store planer for luksusmerket Lagonda. 

Men så er det de områdene der jeg melder meg ut da. Når Palmer står og snakker om en luksus-brand som Aston Martin – at det ikke er et produkt, men en «komplett livsstil».

Det er en promosjons-film ute nå, som viser et vanvittig vakkert par som ser på leilighet i Aston Martin Residences, et prosjekt i Miami.

Han ser ut som han er mer glad i bilen sin enn i partneren, forresten, før de drar ut på sjøen i sin Aston Martin hyperbåt. Det hele med en bakgrunnsmusikk som hadde gjort meg gæ’ern på mindre enn en halv time!

(saken fortsetter)

Aston Martin viser oss teasere på undervannsbåter og på passasjerbærende droner, og selv om de kjøpte tilbake lisens-eieren sin i fjor, for å sikre at det ikke dukker opp noen AM-logo på billige klokker, sklir de ut i den ene rare produktgruppen etter den andre.

De som følger litt med på «luksus» rister på hodet over slike tendenser som Gucci viste da suksessen gikk til hodet på dem på 80-tallet og de mistet all følelse for kontroll – det var verken enkelt eller billig å få det merket tilbake på rette kjøl.

Eller det ferske eksemplet med Burberry, der det begynte å gå inflasjon i merke-særpreget på 2000-tallet.

For ikke å snakke om Prada. Etter en skikkelig hypet IPO i Hong Kong i 2011, ramlet aksjeverdien med 30 % på tre år. Marginene sank fra 27 % til 14, og det var bare i ett av 12 kvartaler de møtte inntjeningsmålet. Sammen med ektemannen Patrizio Bertelli har Miuccia Prada jobbet vanvittig hardt for å få selskapet tilbake på rett kjøl.

Med en omsetning opp 9 % og fortjenesten 11 % opp sa Bertelli at «nå er vi inne i en ny fase av Pradas utvikling der vi igjen kan vise vårt fulle potensiale». 

Men det har kostet tid og penger, og mange skuffede aksjonærer.

Men tilbake til Aston Martin og børs-prospektet. For det antydes også en vekst som Elon Musk kunne ha lovet – opp 55 % innen 2020 for eksempel, og samtidig forteller det om en solid gjeld og om utviklingskostnader som amortiseres over hele bilens levetid – og ikke blir tatt med en gang slik som er vanlig i industrien.

Det skal med andre ord bli spennende å se hvordan tilbudet egentlig blir mottatt av markedet. Om skepsisen kan overvinne glansen fra bilpanser og 007-livsstil.

Palmer selv snakker om «en interesse man aldri har sett make til». Men samtidig ser vi tunge merkevarer som Geely’s Volvo, som har satt på bremsen så det skriker.

Der antydet man en pris på 10 ganger 2017-inntjeningen. Det var klare planer om å doble produksjonen i løpet av syv år og samtidig øke fortjenesten med 50 %. Men samtidig ser man for eksempel at Stoxx 600 Autos & Parts-indeksen har falt med 15 % i år. 

Volvo håper at IPO’en bare er utsatt og ikke må droppes. Man trenger pengene fra markedet til forskning og utvikling.

Man kan trygt si at Volvo har tradisjon for å være konservativ og risiko-avers, men en rekke svenske pensjonsfond begynte å bekymre seg for hvorvidt verdien ville holde seg etter en såpass dristig børsnotering.

Nå argumenterer selvfølgelig Aston Martins folk med at det er forskjell på luksus-produkter og alt det andre. Årsresultater og børsverdier ser ut til å bekrefte det.

Så for alt jeg vet kommer AM-noteringen til å bli en rungende suksess. Litt av en utvikling for en mer enn 100 år gammel bedrift som har vært konkurs minst syv ganger.

På den annen side: jeg sitter med en nagende følelse av at det er et eller annet Ferrari gjør veldig riktig, som Aston Martin ikke helt har forstått.

Jeg tenkte på det da jeg så det usannsynlig vellykkede paret på visnings-videoen fra Miami.

Det gikk plutselig opp for meg hva det var som var galt: det så ikke ut som om de hadde det noe morsomt.

Det kan jo hende Aston Martin aksjonærene får det på samme måte.

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside