Lexus har gått til AI og deep (som i dyp) learning (som i læring) og latt computervidunderet Watson utarbeide ide og manus til en digital reklamefilm, som skal få deg til å føle ting.

De har bombet maskinene med annonser fra luksusprodukter og lagt inn responser fra et utvalg mennesker som har lidd seg gjennom timevis med tilsvarende reklamefilmer, og pøst på med en enorm katalog over hvordan individer reagerer på en lang rekke stimuli.

Og tro det eller ei: merkevarens verdisett ble også blandet oppi all denne røra – samtidig som maskinen fikk beskjed om å holde praten på et minimum.

Da Watson hadde gjort sitt ble det hele overlatt Kevin Macdonald som har gjort en og annen film man husker. For eksempel One Day in September som vant dokumentar-Oscar i 2000.

Nå blir det ikke sagt veldig meget om hvor mye menneskene har gjort med Watson-materialet etter at han hadde tygd det hele ferdig, fordøyd det og fått det ut, men det er i hvert fall blitt en reklamefilm som du skal få her.

Selve storyen er nemlig ganske sammenhengende – AI resultater kan ofte være ganske fragmentariske. Så det er mulig Macdonald og hans folk har polert Watson litt.

Men du ser selv historien, og du vil se vår helt, en Lexus ES som skal henrettes på en særdeles bisarr måte.  

(saken fortsetter)

Den blir trukket etter en svær lastebil, og så skal vel lastebilen stoppe og ES-en bli vrak.

Det hele starter faktisk med at du ser restene av et bil-lik som fjernes fra åstedet. For en skjebne som venter Vår Helt…

Det er folk til stede. En fyr polerer bilen som om det skulle vært hans egen baby. Det er en mikrofonutstyrt journalist her, for å adde (som i tilføre) drama, og så er det de to som virkelig skal få deg til å feele (som i føle).

En ganske nobel herre – skal vi tro at det er mannen som har konstruert hele denne vidunder-bilen? – er til stede som bekymret tilskuer og noe vi får håpe er hans datter og ikke det som verre er.

Vi har hatt det hele før det topper seg, algoritmene har virkelig jobbet på høygir her. Hvite, kliniske hansker, dashbord og fancy frontlykter som lyser opp akkurat som om bilen våkner opp og blir bevisst.

Den lett hypnotiske dronefotograferte bilturen gjennom skogen, en oppspilt, nervøs reporter og antydninger om middelalder-tortur med en rusten kjetting som kobles til den jomfruelige bilen.

Det hele starter, farten øker, vi ser den truende hekken til bøddel-bilen, kontentum bygger under den stigende dramatiske følelsen – men så slår bilens fantastiske emergency (som i nød) brems inn.

Bilens systemer har reddet den fra destruksjon, mann og datter (eller hva det nå er – jeg håper ikke!) omfavner hverandre – pumpende hjertebank lyder over det hele.

Men følte du noe?

I (som i jeg) not (som i nei). 

På den annen side – jeg har da også sett nok av lite engasjerende reklamefilmer laget av kjøtt og blod hele veien.

Men, jeg mener, skal vi la oss erstatte av maskiner hvis de bare gjør ting like dårlig som oss?

Hvis du har lest så langt som hit, uten å sovne, vil du kanskje se enda mer video også?

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside