De er flinke de som jobber på Nissans designsenter i London. Men jeg tror nok jeg har vært mer begeistret for produksjonsmodellene de har bidratt til, enn de konseptbilene de har hatt ansvar for. 

En av de tidligste, forresten, Qazana – den som ble til Juke etter hvert – den hadde jeg virkelig sansen for.

Men konsollspill-bilen, Vision Gran Turismo, kunne jeg styre meg for, Infinitis Emerg-E Concept også – alt for alminnelig, tenkte jeg nok. Og Gripz hadde jeg også problemer med, det var noe med proporsjonene.

Og jeg ser jo nå at det ikke var jeg som kommenterte disse bilene på BilNorge.no – jeg har jo ikke noe ønske om å være et grinete smaks-politi.

Når det gjelder årets behøver jeg nesten ikke være grinete i det hele tatt, for denne står bra.

Faktisk sto den veldig bra allerede da vi besøkte Nissan Design Europa for noen uker siden, men det var bak låste dører. Det hadde vært morsomt å få en skikkelig gjennomgang på den da.

Men Alfonso Albeisa – Nissans absolutte designoverhode (det vil si, han rapporterer jo til Hiroto Saikawa, President og CEO, men han sitter ganske godt oppi Ghosn-klisteret nå og har sikkert annet å gjøre enn å vurdere konseptbiler fra London).

En gang til: Designsjefen, Alfonso Albeisa kjørte en grundig designrundgang på pressedagen, men denne bilen er såpass grei at den trenger ikke noen svulstig forklaring.

Det Albeisa imidlertid fortalte folkemengden var at «det er ikke enkelt å lage nye former i det vi holder på med lenger». Akkurat denne bilen syns jeg er bevis på at det fremdeles går an å gjøre et vellykket forsøk i hvert fall.

Det morsomme er at de to som hadde hovedansvaret for IMQ, som er det fantastiske navnet, ikke er sprelske nykommere men de to absolutte veteranene i Paddington-studioet. Matthew Weaver (eksteriør) har vært der før det nye anlegget åpnet, og Chetan Chohan (interiør) kom like etterpå.

Alle forteller meg at det er mye japansk estetikk i denne. Gjerne for meg, spor av origami finner vi selvfølgelig her også, men for meg er uttrykket like meningsfullt som «moderne skandinavisk». 

Da er jeg mer fornøyd når Weaver kaller det dynamisk, og sier at noe han ble inspirert av faktisk var motoren, fordi det er så masse dreiemoment der.

– Så vi gikk for et ganske rent kroppsspråk, der overflaten ligger som en glatt hud over spente muskler – men hvor vi så skapte litt spenning med forskjellige overflateteksturer og med mengder av detaljer.

Hvorpå Albaisa peker på de fantastiske hjulåpningene igjen, de ligger der og nesten antyder gamle dagers utvendige skjermer.

Ikke prøv å kalle konseptet den neste Qashqai, forresten. De snakker om tredje generasjon av Nissans crossovere i Europa. (Så hva er forskjellen?)  Og det så ut som en slags seriehybrid der forbrenningen bare fyller opp batteriene. Altså ingen plugg. I hvert fall så ikke jeg noen. Det ble visst sagt 250 kW.

På innsiden er det masse Alcantara som her er såpass porøs at ventilasjonen kommer gjennom den.  Dessuten er det både fiberoptikk og sensorer nede i stoffet. Berør trekket i døren, og vinduet åpner seg.

Chohan har også trukket med seg noen av de eksteriøre lamell-effektene til innsiden, men spesielt likte jeg gulvet som hadde preg av grusen i en japansk hage. At det er gull på seter og gull-pedaler som skal linke til gull på utsiden, får vi heller glemme – resten var smakfullt.

Men hva med organisasjonen hans fremover, spurte jeg Albeisa.

Det jeg fikk vite var ikke veldig spennende. Nytt fra Datsun, virket det som. Og Rotundaen i London gjennomgår litt modernisering nå, men hva som kommer til å skje der er åpenbart ganske avhengig av hvordan de tre merkene, Nissan, Datsun og Infiniti kommer til å jobbe sammen i fremtiden. Renault-design i den sammenhengen var det ikke noe vits i å spørre om i det hele tatt.

Og for de av dere som vil i gang med å bygge skalamodellen med en gang: De eneste målene jeg har er 456 x 194 x 156 cm. Og 22-tommere selvfølgelig, men de kan vi nok glemme på produksjonsbilen.  

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside