Det er ganske vanlig for en ny designhøvding (en ny sjef i det hele tatt kanskje?) å markere at nå skal det bli andre boller – eller hva det heter på koreansk.

Og da Luc Donckerwolke ble hentet ut fra ganske begrensende Bentley-oppgaver og sendt til Korea for to år siden, hadde i hvert fall jeg ventet at det skulle slå litt gnister. 

Mannen som hentet ham, Peter Schreyer, hadde vært i Volkswagen-systemet i nesten 30 år da han ble hentet for å redde Kia, og deretter bli designtopp for hele konsernet.

Så de to kjente hverandre. Etter Peugeot kom nemlig Donckerwolke til Volkswagen-systemet i 1992 og gjorde seg bemerket med ganske kraftige linjer.

Hos Skoda klarte han å få folk til å få øynene opp for denne doldisen, hos Lamborghini greide han virkelig å sette skarpe vinkler og barberbladlinjer i system og hos Seat startet han det som er dagens Seat-signaturer.

Hos Bentley måtte han åpenbart være diskret og tilbakeholdende, derfor hadde jeg fryktet at han skulle komme tilbake til skikkelig press i buksene nå som han ble sin egen herre.

Så har han heller holdt seg diskret i bakgrunnen og latt folk holde på med det de kan best. Som vi får et bevis på i Genève nå med konseptbilen «Imagine».

Hva skal jeg si? Imagine at alt var like vakkert og tilbakeholdende som dette – og verden ville blitt et gørrkjedelig sted. Men imagine at verden er full av grimme og kjedelige og visuelt støyende innslag – da kan du imagine hvor fantastisk det hadde vært med edle produkter som dette.

Gregory Guillaume, sjef for Kia Design i Frankfurt, har vist det før. Vakkert og enkelt er et tema han behersker. Dessuten er han på mitt parti når det gjelder brytere kontra berøringsskjermer.

Han er en av de få jeg vet om som ikke bare prater, men også praktiserer, en av de viktigste læresetningene i god produktdesign: Når det ikke er mer igjen å fjerne er produktet ferdig.

Det er ikke mange som er på Guillaumes nivå når det gjelder å fjerne overflødig. Men ikke bare klarer han å signere ut de slankeste bilene du kan tenke deg, han klarer også å finne opp nye segmenter.

Han gjorde det i sin tid med Provo (også et godt navn) og nå er han inne på noe igjen.

Denne står høyere enn en vanlig bil, men ikke høyt nok til at du kan kalle den en crossover. Jeg kommer ikke nærmere enn til at den er en typisk sedan-coupé-crossover med et lite innslag av Subarus «ustoppelige».

Men så har den den veldig markerte skulderlinjen, en C-stolpe som mener alvor, og som ser ut som den holder taket oppe alene fordi den nydelige glass-avdelingen virker så lett og luftig. Og så er det måten fastbacken er kuttet på – hvorfor klarer aldri Audi slikt?

Det er noe med interiøret også – jeg kunne riktignok styre meg for fargene – med former og overflater som sklir sammen i en skarp, veldefinert helhet.

Designerne har til og med funnet en ny vri på de lite velkomne skjermene. Her har de så mange som 21 OLED-skjermer, ganske små, som ser ut som dominobrikker som har veltet så de ligger som i en bølge fra vertikalt til helt flatt på toppen. For en elegant løsning.

Og så er det den, stort sett, elegante bruken av lysstriper for å definere noen av linjene. Meget lekrere gjort enn mange av de vulgære LED-effektene vi ser i Genève i år.

Men akkurat stripene rundt tiger-snute grillen kunne jeg klart meg uten. Selv om selve fronten blir bedre og bedre i forhold til utgangspunktet, ser dette ut som en som har brukt for mye stripe rundt leppestiften. 

Oversminket.

Resten var førsteklasses og akkurat den effekten syns jo heldigvis bare i mørketiden.

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside