Jeg er svak for den mannen. Han fylte 80 noen dager før åpningen, men er fremdeles like vital og entusiastisk som da jeg møtte ham her første gang for snart 50 år siden.

Vi koste oss fælt da vi mintes at hans vanvittige Royale. 6,5 voldsomme meter, helt klart inspirert av Bugattis originale og med to V8 motorer bak hverandre slik at det ble en V16.

Bilen eksisterer fremdeles, fortalte han.

Men det var ikke like koselig å rusle rundt på standen hans i år. Bortsett fra to underlige person-forflyttere, en rickshaw-liknende, bygget sammen med sveitsiske Kyburz, og en virkelig underlig, med tre personer bak hverandre, var det ikke mye sprudlende Sbarro-sprøtt å se.

Dessuten hadde vi sett disse også før – av de mange bilene som befolket standen var det faktisk bare en som var virkelig ny.

Han hadde Indy-retro-roadsteren sin der, den er fra to år tilbake. 

Han hadde en Alcador der – det er et navn han har brukt på Ferrari-aktige modeller siden 1995, som regel med en gammel Ferrari drivlinje om bord.

Den vi møtte nå stammer fra i fjor. 

Så den eneste helt nye var Renner. Blå, med noen klare preg av Porsche 904 og med en 2,5-liters 300-hesters flat firer fra Subaru om bord. Den veier bare 940 kg. Burde gå som juling. Låte sånn også!

Denne, fortalte de studentene jeg snakket med (det er jo det Sbarro driver med, skole, han kaller det universitet, der man lærer alt om å bygge bil) hadde de brukt 60 dager på. Fra idé til den siste spikeren var slått ned i gulvet på standen i Genève.

Endelig et ferskt eksempel på hva han og de fremdeles kan få til, og helt klar en bil som kommer langt opp på listen over de beste fra Sbarros nesten 50 år i Genève.

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside