Dette er den type historie som gjør at bilutstillinger fremdeles er verdt å besøke:

Fabio Ferrante: – Jeg var yngst av tre gutter, så jeg måtte finne den rimeligste utdannelsen, så jeg valgte arkitekt på Politecnico di Torino.

– Men jeg var hele tiden besatt av å tegne biler, så da skolen skulle plassere oss ut i praksis ringte jeg til Pietro Camardella som hadde gjort noen herlige Ferrarier som jeg beundret ham for, men nå var han hos Fiat, så jeg fikk sendt ham noen tegninger og han ba meg komme bort.

– Og da vi hadde snakket, sa han at jeg måtte be skolen ringe ham, så skulle han overbevise skolen om at praksis hos ham ville være en god idé, og der jobbet vi blant annet på en bil som ble beste innovasjons-konseptet i Barcelona i 2005.

– Og så ble det design da, og jeg jobbet for merkevarer som Nespresso og Nikon og l’Oreal og sånne med produktdesign, men også for Fiat og Alfa og Volkswagen i Kina, og i 2011 hadde jeg tegnet det FAW Og-konseptet som ble vist i Shanghai 2011.

– Samtidig begynte vi på Puritalia-prosjektet med en roadster i Milano for noen år siden (den hadde denne nedskriver helt glemt bort) men da hadde jeg flyttet til New York og drev min egen produktdesign-greie og vant noen internasjonale premier mens bilprosjektet fortsatte hjemme i Italia……

Alt dette i løpet av ca. tre minutter.

Og når han sier «hjemme i Italia», sier han ikke en gang i Torino. Men i – av alle steder – Napoli.

Jeg måtte forstå – og dette igjen i løpet av bare et par minutter – at i Napoli hadde de alt, for eksempel en imponerende karbon-virksomhet – «Boeing kjøpet mange av de virkelige hitech komponentene sine fra småbedrifter i strøket».

Og de hadde alle de håndverkerne og små mekaniske tryllekunstnerne de trengte til et prosjekt som dette.

Og dessuten hadde partneren hans i dette bileventyret – som er fra Napoli og heter Paolo Parente – gjort gode penger på avansert digitalt utstyr. 

Det kunne man se på to måter. For det første må det ha kostet skjorta å sette prosjektet i gang med å få bygget denne første bilen. For det andre var bilen stapp full av avanserte elektroniske løsninger og hadde noe som så ut som imponerende digitalt innhold.

Det dreier seg om en lukket to-seter – «klassisk linjeføring, det er derfor vi kaller den Berlinetta – hadde Mille Miglia eksistert i dag, kunne man se for seg at denne hadde deltatt».

Den har en 5-liters V8 motor – ganske hjemmelaget den også, med tørrsump og to skru-kompressorer. 750 hk fra den avdelingen.

I tillegg en AC-motor på 215 hk og masse moment, slik at til sammen snakker vi om 965 hk og 1248 Nm.

Mengder av karbon i chassiset, masse nydelig aluminium også, kurant opphengning, ikke noe drama der og Brembo fikk ansvaret for stopp.

Og et praktfullt interiør, nappaskinn der du tydelig kunne se rynkene fra halsen til kua, mens det grafiske teamet hos Puritalia hadde sørger for både effektiv animasjon og overbevisende 3D-effekt på 12,3-tommeren.

Og eksosen ut på siden der, spurte jeg – er det fake?

Entusiastisk vokal igjen: – Den, den kaller vi Puritalia Orchestra – et eksossystem i titan, som har en smart elektronisk aktuering og smarte piper… Han beskrev det som om du hadde muligheter til å være din egen dirigent både på rytme og tone og innhold.

Typisk italiensk det også.

De hadde noen tall på den også. 80 timer på å produsere karbondelene. 150 kg på komplett chassis med alle festepunktene. 1410 kg totalt. 7,2 til 200 km/t. Mer enn 1,9 g i sidekraft. 10 radiatorer. € 465.000. Men ikke mer enn 150 eksemplarer.

Det har seg så utrolig heldig at jeg skal en tur til Napoli om noen uker.

Det skulle ikke forundre meg om jeg stakk innom en tur.

Og siden vi snakker bilbygging i Napoli. Hvis du vet om mer enn at Pierre Alexandre Darracq anla en samlefabrikk der i 1906, men at den ganske snart ble flyttet til Milano og ble grunnlaget for Alfa Romeo – som sagt, hvis du vet mer om Napoli og bilbygging enn det, da er du enda mer anorakk enn meg. 

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside