Det er egentlig en sprø historie. 

I 1995 var det to muntre herrer, Penn Jillette og Teller – tryllekunstnere – som moret seg med å lage noen enkle sim-spill. Nærmest som en parodi på noen av de spillene som fantes da, og samtidig som et innlegg mot alle dem som mente at videospill var ødeleggende for kropp og moral.

Men spillene deres kom aldri lenger enn til noen anmeldere, utgiveren gikk konk.

Så for 12 år siden dukket Bussen opp fra ingensteds, og noen fant ut at de skulle lage en veldedighetsgreie av den. Man skulle få spons og forsøke å gjennomføre hele øvelsen. Litt som å løpe for kreft eller maraton mot sult.

Det opprinnelige spillet som het Desert Bus het plutselig Desert Bus for Hope.

Man kan vanskelig si at spillet virkelig tok av, men i løpet av noen år klarte man tross alt å samle inn en million dollar.

Og det var ikke fordi spillerne var dyktige, men fordi omgivelsene klarte å holde dem våkne.

For det er hele greia med denne simulerings-øvelsen. Man skal kjøre en buss fra Tucson, Arizona, til Las Vegas, Nevada.

Det er langt: 580 kilometer.

Bussen er treig, den gjør ikke mer enn litt over 70 km/t. Så hele turen – også på skjermen – tar åtte timer.

Det er ikke noe som skjer, bortsett fra en vei som går rett fram. Av og til får du et insekt klint på ruta, det henger en wunderbaum i speilet og dingler, du passerer noen busker, og noen tumbleweeds ruller over ørkenlandskapet. 

Ikke mye avveksling, med andre ord.

Det er ikke noe musikk eller lyder, bortsett fra i introen. Det er ikke noen virtuelle passasjerer eller andre distraksjoner, selv om du kan åpne og lukke døren. Og hvis du trykker på START, tuter bussen.

Tro heller ikke at du møter noen eller blir forbikjørt, det er definitivt ikke noen annen trafikk på veien.

Litt etter at du har kjørt fire timer begynner det å bli mørkt, og da er det mørkt helt til du begynner å nærme deg, da lysner det litt igjen.

Så kan du ikke pause underveis, da går det rett tilbake til start. Og hvis du sovner og kjører av veien, blir du tauet tilbake til Tucson – også i sanntid.

Med andre ord, hvis du er to timer fra målet når du drar av, kommer tauebilen og bruker seks timer på å taue deg tilbake til start.

Selve greia er at denne gamle bussen har en tendens til å dra til høyre, så du må sitte og korrigere hele veien. Og du må holde deg alert!

Det er selvfølgelig en premie. Etter at du har gjennomført turen – åtte timer i sanntid og ikke en pause – får du ett poeng.

Opplegget til de opprinnelige skaperne av dette verdensmesterskapet i gørrkjedelig, var at når du hadde samlet 100 poeng – det er litt over en måned non stopp – skulle du få deg din egen tur fra Tucson til Las Vegas i en privat buss med hornmusikk og sparkepiker ombord.

Så langt kom aldri noen, siden spillet egentlig aldri kom ut. Dessuten hadde Segaen en tendens til å gå varm når du brukte den åtte timer i strekk.

Men nå ligger Bussen ute igjen, i mange versjoner. Noen har fått tilsatt flere effekter, man har sågar lagt VR-effekter i den, så du kan se deg om i bussen.

Men det er originalen som er den virkelige sjuke – ikke antydning til avveksling på 480 minutter, bortsett fra å korrigere en råtten forstilling.

Og du har selvfølgelig gjettet det. Oppi alle dagens kræsj-bang-kill-splatter-spill begynner Desert Bus virkelig å ta av igjen. Selv om ingen lenger venter å kunne innkassere førstepremien.

Hvis du nå sitrer av spenning, så kan du bli med på hele bussturen her:

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside