Når Daimler gjør noe, gjør de det skikkelig.

Ofte litt for skikkelig, overkill kan slike forsøk hete på engelsk. Og det endte da også med at de skjøt seg litt i foten.

Når de lagde et så stort ball av 125 år, var det fordi de kunne peke tilbake på det som i folkloren kalles den første fartskonkurransen mellom mekanisk drevne kjøretøy.

Det første billøpet, med andre ord.

Det fant sted mellom Paris og Rouen og var en forvirret affære fra før det startet til etter at det var ferdig.

Og sånn sett hadde ikke Mercedes-Benz noe som helst med dette løpet å gjøre. Bortsett fra at en del av de franske bilene brukte Daimlers motorer, og at en franskbygget Benz kom ganske høyt opp på premielisten.

Dessuten var Gottlieb Daimler og hans sønn Paul der som tilskuere – ni av de til sammen 15 forbrenningsmotorene var bygget under Daimler lisens.

Så dermed slo Mercedes-Benz til med Hockenheim som jubileumsløp, og alle Mercedes-bilene – det er de som pleie å ende 1-2 i dagens Grand Prix-løp – hadde fått helt ny uniform. De var meget hvitere enn vanlig og hadde sågar fått innslag av sølv.

Selvfølgelig for å minne om sølvpilene som herjet på racerbanene både før og etter siste verdenskrig.

Mercedes Classic hadde tatt med en rekke av sine historiske racere også, og for virkelig å sette farge på det hele opptrådte depotmannskapet – og administrasjonen – innimellom i tidsriktige klær.

Tidsriktig hvis vi snakker 50-tallet, det var ikke spor av 1894 noe sted – bortsett fra på noen inskripsjoner.

Mercedes var også hovedsponsor for hele løpet, som man selvfølgelig regnet med skulle bli DEN Mercedes-festen.

Det er nesten så man syns synd på dem i etterkant: møkkavær under løpet og Bottas brøt mens Hamilton endte utenfor poengene.

Men det de forsøkte å feire var heller ikke mye til løp.

Arrangert av verdens største avis på den tid, Le Petit Journal, som hadde oppdaget disse nymotens kjøretøyene og som inviterte dem på tur.

Starten skulle gå den 1. juni. Så ble den utsatt til den 7. Men fremdeles var de færreste konkurrentene klare, så det hele ble skjøvet til den 22. juni.

Deltakerlisten er vidunderlig lesing. Blant de 102 påmeldte finner vi under kolonnen for «fremdrift» underlige fenomener som «Gass og pendel», «Et system av løftearmer», «Halv-elektrisk», «Automatisk», «Komprimert luft» eller «Gravitasjon».

Heldigvis hadde noen av de galeste eliminert seg selv, for da starten endelig skjedde, foran 30.000 entusiastiske tilskuere, var det forholdsvis sindige folk som sto der med kjøretøyene sine. 15 biler hadde forbrenningsmotor og seks var dampdrevet. Det var bare fire som måtte bryte underveis.

Hva man konkurrerte om var det egentlig ingen som visste, men alle regnet med at det var om å gjøre de 126 kilometerne unna så kjapt som råd var.

Men det var allikevel lagt inn en behagelig lunch underveis.

Den mest prominente deltakeren, grev Albert de Dion (egen bilfabrikk med tiden, og en av grunnleggerne av den franske Automobilklubb) hadde nok den mest behagelige turen.

Kjøretøyet hans besto av en luksus-henger som var hektet på en dampdrevet bil. Foran satt fører og fyrbøter, bak kunne fire personer ha det ganske behagelig.

Grevens ekvipasje startet sist fra Paris, kom først til lunchen, forlot måltidet sist og kom først til mål.

Han vant allikevel ikke, for det satt en jury der og fordelte premiepotten. Greven måtte derfor nøye seg med andrepremien, fordi maskinen – «som hadde en fantastisk hastighet, spesielt i motbakker» - trengte en egen mekaniker i tillegg til føreren.

Det ble noe surr med førstepremien også. Den ble nemlig til slutt delt mellom Panhard og Levassor, og brødrene Peugeot – i hver sine egenbygde biler – og «begge brukte petroleumsmotorer oppfunnet av Herr Daimler fra Wurtemburg».

Så ble det en tredjeplass til en ni-seters dampdrevet Serpollet – ikke fordi det var en fortjent konkurrent, men fordi Le Petit Journal ønsket å oppmuntre til utvikling av denne type biler som Omnibusser.

En delt fjerde premie gikk til to konstruktører man ikke har hørt om siden: herrene Vacheron og Le Brun – «for deres forbedringer av Daimlers motor til bruk i kjøretøy».

Og den siste – femte – premien gikk til Emile Roger og hans Benz. Roger var på mange måter mannen som «reddet» Karl Benz. Han hadde hatt Benz-agenturet siden 1888. Han solgte Benz biler i Frankrike og etterhånden over hele verden, og administrerte også alle Benz sine patenter. 

Men det var enda to navn på hederslisten: J. Scotte som den mest fortjenstfulle som ikke kom til mål, og Roger de Montais for hans vidunderlige trehjuler med damp som ble varmet opp av blåselamper (!).

Som forestilling var det et praktfullt arrangement – men som bilsport, heller tvilsom. 

Bare vent til neste år, da kan vi feire da!

Paris-Bordeaux-Paris. Levassor på en Panhard, 48.48 uten avløser. Da snakker vi …

Og nå til helgen er det Ungarns Grand Prix. Ikke noe jubileum nå – så vi kan vel regne med at alt er tilbake til det gamle igjen. 

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside