– Oh, my fucking god, var Elon Musk sin hilsen til en eller annen høyt der oppe da Franz von Holzhausen skulle demonstrere styrken på det transparente stålglasset som hans nye pickup var utstyrt med.

Hullet så ut som et kulehull – og det var nok ikke meningen. Men det skulle bli verre.

Stuntet var utvilsomt godt planlagt. 

– Vi har kastet alt mulig på det, sa Musk. – Til og med hele kjøkkenbenken. Men det var selvfølgelig nå det skulle svikte. Vi får prøve en gang til.

Bæng, og nytt høl i vinduet i bakdøren.

Og der sto han og presenterte en flunkende ny, skadet bil, men aksjekursen plutselig datt 6 prosent ned. Velkommen til Tesla-virkeligheten.

Hva gjør den Ensomme Rytter da?

Jo – han trekker selvfølgelig sin trofaste Remington Single Action med aner tilbake til 1858 og skyter løs.

Riktignok gikk han ikke så langt, han bare sa de kunne skyte den, men han sendte herrer med store klubber ut på gulvet for å vise hvor solid karosseriet var. 

Kjempebang!!!

Ikke en bulk.

Ultra-Hard 30X Cold-Rolled rustfritt stål. Overflate på månerakett-kvalitet-nivå. “If there was something better, we’d use it”.

Hvorfor i all verden? Det er jo bare en bil …

Min feil, selvfølgelig – men jeg begynte å flire. Mad Max 2 – Landeveiens Kriger – begynte å pøse på med nesten 40 år gamle assosiasjoner.

«En verden uten bensin? Vi må redde alle de snille. Skyt løs. Kriger med glorie»

(saken fortsetter)

Musk er fra Sør-Afrika, Mad Max fra Australia. De har mye felles disse barka ex-koloni-beboerne.

Og så tittet jeg på bilen en gang til.

Franz von Holtzhausen – herlig historie om da en Audi-type snakket til ham under en vellykket diplom-presentasjon på Art Center i California. Franz skjønte ikke et ord – han hadde aldri snakket tysk i hele sitt liv.

Amerikaner hele veien!

Og der ser jeg altså på en bil som er en sterkere definisjon på mangekantet enn jeg har opplevd på denne siden av Gandini hos Bertone.

Holtzhausen har vel aldri brukt en linjal i hele sitt liv. Hos Volkswagen var det den nye Beetle. Hos Mazda var det den ene bølgete konseptbilen etter den andre. Hos Tesla har det så langt utelukkende vært kurver. Velkontrollerte kurver med veldefinerte overlater.

Her er det linjal for alle penga – og enda noen til.

Det verste er at jeg liker den. Allerede en klassiker. Kanskje passer den bedre på et industridesignmuseum enn på landeveien, og jeg tror det er flere enn meg som tenker at denne har vi sett før.

Men glem de fæle hjulåpningene – denne kunne jeg hengt på veggen som en stålskulptur.

Jeg er ikke helt sikker på hvor det er jeg tror jeg så denne første gang, men det dukker opp et fjernt bilde av at Lamborghini Bravo blir trillet inn dagen før bilutstillingen i Torino åpner i november, 1974.

Eller er det Aston Martin Bulldogen til William Towns fra 1979? (som jeg ikke så før jeg var med Petter Sundt til Victor Gauntlett som både hadde dømt prosjektet nord og ned da han overtok bedriften, og som senere solgte konseptbilen til Midtøsten).

Selv sier Musk at bilen er inspirert av «The spy who loved me», og det eneste som kan ligne litt der er vel en Lotus Esprit som til tider opptrådte som undervannsbåt. Men også et italiensk design (Italdesign) fra polygon-tiden.

Og det betyr vel i så fall at han endelig kan trekke den av som driftsutgift. Det var nemlig Musk som kjøpte originalen på en RM-auksjon for 616.000 pund for seks år siden!

Spiller for så vidt ingen rolle hva den minner meg om – og jeg kan forstå Syd Mead som mailet at han følte seg beæret over at så mange sammenligner den med Blade Runner. Bilen var «stylistically breathtaking» skrev han.

(saken fortsetter)

Men vi skal kanskje se litt på hva den påstås å være?

En seks-seters, firedørs pickup der hele planet kan dekkes og låses.

Flere batteri- og motorspesifikasjoner, den snilleste har 400 kilometer rekkevidde og gjør nulltil100 på ca. 6,5 sekunder. En motor og bakhjulsdrift får holde. $ 39.900,-.

Den tøffeste har tre motorer, drift på alle fire, 0-100 på under tre, 800 km rekkevidde og 69.900 dollar.

Så snakker vi om 7 tonns tilhengervekt og mer enn 1500 kg lastekapasitet og en 17-tommers berøringsskjerm inne i et interiør som er like rent som det du finner i Model 3, og supercharger, autopilot og luftfjæring som også løfter bilen opp eller senker den (hvorfor så det ut som den sto på det høyeste da den kjørte inn?)

Flatterende? 

Ikke akkurat!

Og så har den med seg et telt som får det hele til å se ut som en forblåst pyramide, og en egen ATV på planet som faktisk så ganske kul ut.

Men nå er det slik da, at den kommer ikke før om nesten to år.

Elon Musk er ikke akkurat kjent for å ha langsiktighet som ledesnor. Lovede priser, spesifikasjoner, volumer, datoer – slike bagateller har en tendens til å endre seg underveis.

Han har vist at han kan bygge biler. Og jeg er sikker på at før eller siden kommer han også med en amerikansk-type truck som vil vekke begeistring og entusiasme også utenfor Teslaville.   

Jeg er bare ikke sikker på at det er denne.

Men det skal han ha. Han har for lengst oppdaget at amerikanske trucker trenger de tre hovedpilarene for å ha en sjans i markedet.

Det er Go, Stow og Tow.

Denne her går verre enn de fleste, du kan få stuet bort mer enn hos de fleste, og den tauer nesten like bra som de mest ekstreme konkurrentene.

Garantert suksess da?

Neppe. Den bør vel også han en fremtoning folk kan tro på.

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside