Jeg sitter og leser Anders Hegers 100-års markering av Kjell Aukrust: En praktbok med høydepunkter fra Aukrust sin mangfoldige produksjon.

På langt over 300 sider blir han presentert i hele sin bredde – det er med andre ord ikke bare Il Tempo Gigante, blodtrimmet DKW og rask kjøring på italiensk autostrada med innslag av tvilsomme motorsykler med sidevogner her.

Men selv om hovedinteressen din er begrenset til bil, finner du allikevel høydepunkter hele veien.

Om ‘far min sin’ 1926 Overland for eksempel – faren brukte stallveggen som brems. Og om da de nærmet seg Tynset med sønnen i baksetet: ‘… det smalt i stålplater og knaka i treverk. Jeg huka meg ned for trefliser og bordplanker spratt fra begge sider. Før far min var kommet seg over på andre sia av Neby-brua hadde’n slått inn alle fire skjermene mot rekkverket.’

Eller: ‘Ved Kvikneskogen smalt det på nytt. Ut til høyre for meg trilla et kjerrehjul. I grøfta gjorde en kar i østerdalslue rundkast med ryggsekken over hue. Han strødde om seg med sukker, sement og gjær – og rester av en håndkjerre. Nå vart det utrivelig på Kvikneskogen….’

Det gikk bra: ‘Sent på natta skrangla en bil med løse skjermer og flakkende lyskastere ned bjørkealleen. Litt etter vrinska det borti stallen. Fars Overland med fire sylindre var atter på plass’.

Siden jeg vet en del om bilrasjonering og kjøpetillatelser etter krigen, gjorde en annen historie også inntrykk på meg.

Han hadde fått et stort prestisjeoppdrag. Han skulle illustrere en to binds utgave av Asbjørnsen og Moes folkeeventyr.

Da måtte han jo ut i marka, Vågå og Lom og slikt, for å finne modeller og miljø og til det trengte han jo bil, og unggutten hadde faktisk spart opp nok fra sin kunstneriske innsats til å kunne kjøpe en. Men han trengte kjøpetillatelse.

‘Dette dokumentet ruget en kontorsjef i Vegdirektoratets Bilfordelingskontor over.

‘Mannen hadde innretta seg i en kontorbrakke oppe ved Bislet, med stempler og sjø-grønne skjemaer. Det var en usentimental kar med midtskill. Han strødde ikke om seg med nye biler i utrengsmål.

‘Ute på gangen satt direktører, disponenter, handelsreisende og annet travelt folk som hadde søknad inne. Her ble forlangt personlig frammøte.

‘Inne fra kontoret ropte kontorsjefen dem inn etter tur. Da spratt direktører og disponenter opp fra trekrakkene og kom bukkende inn.

‘Noen kom lykkelige utatt påstemplet «innvilget». De fleste gikk bitre til nærmeste sykkelforretning.

‘Jeg var også i brakka på Bislet. Tre ganger ropte kontorsjefen meg inn. Tre ganger kasta mannen med gummistemplene meg ut. Søknaden avslått. Begrunnelse:

 «Asbjørnsen og Moes folkeeventyr var illustrert før!»’

Lang historie kort: Frekkasen gikk rett til statsråden i Samferdselsdepartementet. Forværelsedamen var en tidligere studievenninne som hadde gitt opp kunstnerbanen, men skjønte problemet og skulle se hva hun kunne gjøre.

Jommen ble han mottatt av Kolbjørn Varmann som skjønte problemet, skulle ikke stå i veien for en lovende kunstner-karriere og skrev noe på en lapp som han la i en konvolutt. Han ønsket kunstneren lykke til og sendte ham opp i brakka igjen.

‘Denne gangen gikk jeg rett inn uten å bli ropt opp. Kontorsjefen virket lite gjestfri..

‘«Men herregud da mennesker, er de her igjen…’

Aukrust la stempel og stempelputa lett tilgjengelig da han ba kontorsjefen ta en titt nedi konvolutten. På statsrådens brevpapir sto det:

«Saken bedes ordnet».

Det ble en Auto Union 1000.

Men det som virkelig gjorde at jeg vil formidle dette budskapet var at jeg lærte hvor Enkefru Engelschøn-Glad – en av hans mange herlige personer – kom fra.

Det kom fra et dikt hans onkel Olav Aukrust hadde skrevet. Siden det viste seg at diktet hadde den fantastiske tittelen Bil-beistet måtte jeg jo finnet det, og igjen viser Youtube seg å være et skattkammer.

(saken fortsetter)

Det handler om en rekke snobbete Oslo-folk som herjet på et hotell oppi fjellheimen. Vi er på tidlig 20-tall og her er gjestelisten:

Det var Baumann og frue,

og Brunior, Bache hjå Alche & Søn,

og Figenschau-Pedersen junior,

Balche og Rummelhoff Grønn.

Det var Fleskerud-Olsen og frue, —

Oppesen, Dittleff og Due, —

det var Bredesen-Mowig og Malla

og lapsane Carsteen og Frans,

og løytnant Johansen og Lalla,

og Lisken og Lulla og Hans!

Det var middag og mat so det muna, —

for mette og meiska som svin

fekk dei meir og meir sidan forsona

provinsliv med whisky og vin.

Det var folk av det høgaste standet;

byfolk som plent skul’ på landet —

det var bankchef Baumann med frue

og Lisken og Lulla på rad,

hr. overretssakfører Due —

og enkefru Engelschøn-Glad!

Frøken Baumann dukker også opp. Hvis hun heller ikke var fiktiv kan hun ha vært tanta til Per Baumann, vår Toyota-importør-pioner. 

Hør skikkelig på den versjonen der Jo Lunde leser på den rotekte dialekten. Når du kan fri deg fra tanken på at dette låter som en parodi på Sylfest Strutle (som kanskje egentlig var en talentfull parodi på Olav Aukrust?) og virkelig klarer å lytte, kan jeg garantere en skikkelig opplevelse. Spesielt på slutten der vi får en av Norges mest fargerike eksempler på banning, der Per Bakken forbanner disse råkjørerne som har skremt hesten hans med gjødsel-kjærra ned i grøfta:

"Satan, han salte, fortære og søkkje døkk ende i veret, og hakke og trakke dykk møyre, slik helvites elde som døkk, det skul'n betterde køyre ut over marki som møk!"

Men Youtube gir seg ikke der. Jommen har de ikke også en litt mer tilgjengelig versjon for dem som ikke klarer å sette pris på originalen. Her er det en lokal kabaretgruppe som fremfører det samme, men med musikk og (av en eller annen grunn) jernbanelyder fra Hamar Station.

Uansett versjon, Bil-beistet av Olav Aukrust fortjener nytt liv.

Og jeg kan bare slå fast at det er utrolig hva man kan finne der man minst venter det.

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside