Det var en ting Duncan Hamilton og Tony Rolt ikke hadde da de skulle fikse seg hjul til Le Mans 1953.

Det var en skikkelig konfigurator. Den slags fantes ikke da. Så de famlet sannsynligvis litt i blinde, men fant seg allikevel en Jaguar C-Type.

De kjørte for privat-teamet Ecurie Ecosse og slo to fabrikkbiler, blant annet en med Stirling Moss og Peter Walker bak rattet, og de var første lag i historien som klarte over 300 runder på de 24 timene.

Men den første C-Type seieren kom i 1951. Da med fabrikkens egen bil, kjørt av Peter Walker og Peter Whitehead. De to andre som var påmeldt, brøt.

Så da har vi altså et 70-års jubileum i år og ett til om to år. Og i våre dager med reproduksjoner og continuation-biler skal det som regel mindre enn 70 år til for å bygge en gammel bil eller fem, og gjøre dem «originale».

Moroa er at nå er det to som er klar til å kjempe om akkurat det samme markedet, la oss håpe det er stort nok for begge.

Dette er et marked de begge kan. Det er lenge siden vi fortalte at Jaguar skulle rekreere sin D-Type og sin XKSS og sin lettvekts E-Type, og ikke fullt så lenge siden Ecurie Ecosse startet å bygge en serie av bilen som det aldri ble noe av: XJ13. 

Og nå er begge to i gang igjen. Skottene, som ikke har noe jubileum, var merkelig nok de første ut av blokka. Jaguar, som burde feire i år, har bare så vidt begynt å tenke på det.

EE skal bygge syv. Grunnen er at de syv bilene som ble brukt i race i perioden fremdeles eksisterer, så de kommer til å bruke disse chassisnumrene, med en tilføyelse om at dette er Opus II.

Ingen vil heller kunne ta feil av disse og originalene, for her er det såpass mange modifikasjoner at de sannsynligvis er meget bedre biler.

Rørgitter-chassiset er blitt bredere og stivere enn originalen, opphengningen og skivebremsene (som de pionerte på Le Mans) er blitt oppgradert, og i Moss-kassa har de på en eller annen måte fått plass til fem trinn.

De tar også en original 3,4 liters XK motor (slik som lå i XK120) og øker volumet til 4,2 liter. Sammen med bensininnsprøytning og andre mods gir det 300 hk.

(saken fortsetter)

Men når du ser den, er du overhodet ikke i tvil om hva det er. Hver eneste en av Malcolm Sayers finesser er i god behold.

Jaguar vil derimot fortelle deg at deres bil blir en skikkelig Continuation – original hele veien.

Av de 53 C-Typene Jaguar bygde mellom 1951 og 1953, ble 43 solgt til private. Alle med 1951 Le Mans spesifikasjoner, som inkluderte trommelbremser og doble SU forgassere. 200 hk hadde eieren å leke seg med. 

Men de åtte Continuation-bilene de nå skal bygge vil ha 1953-spesifikasjonene. 3,4-literen med tre Webere og skivebremser. Med 220 hk og 965 kg – som originalen – vil du nok kunne vente deg 8 sekunder til hundre og deretter videre helt opp til 240 km/t.

Alle kommer til å bygge på den erfaringen Jaguar Classic allerede har samlet via de andre rekreasjonsjobbene sine. Så her er det scanning av originalene og dypdykk i arkivene og inverse engineering og minst like mye CAD og CAM som på den ordentlige fabrikken.

Mer autentisk går det ikke an å få dem, sier Jaguar.

Men de har tatt computerhjelpen enda et skritt lenger ved å lage en konfigurator. Så om ikke Hamilton/Rolt kunne benytte en slik og, for eksempel, velge baby-blått interiør, så kan du og jeg det.

Fargene som tilbys er autentiske, sies det.

Bilene som tilbys er også så autentiske at dersom du legger til et sett med FIA-godkjente belter, vil du kunne kjøre i historiske race med denne. Et ganske nytt regelverk åpner for fabrikkenes egne nygamle bygg.

Uansett vil du som kjøper av en av de åtte bli invitert til et eget event neste år med Le Mans som tema. Jeg lurer på om du er velkommen hvis du stikker innom med en av de skotske versjonene.

PS!
La meg legge til et lite personlig minne som jeg sikkert har fortalt før. Som liten guttunge hadde jeg en mal på tiggerbrev på engelsk og skrev til Jaguar Factory England (sånt kom frem på den tiden) og spurte om jeg kunne få en brosjyre på C Type.

Etter lang tid kom en stor konvolutt tilbake. Ikke bare med C-brosjyre, men også glossy trykksaker på de andre modellene, ledsaget av et strengt brev fra Lofty England.

Han var egentlig fabrikkens racingsjef, men sånt som dette tok han seg tid til. Der gjorde han meg høflig oppmerksom på at det korrekte navnet på den bilen han trodde jeg tenkte på var XK 120C – C for Competition.

Er det rart jeg har vært svak for det merket etterpå?

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside