Den siste ny-bil-i-utenlandet-øvelsen jeg var med på før Pandemien ga klar beskjed om at nå burde vi forsøke å finne på noe annet, var Paris og lille Ami. 

Etter det – og dette var i februar i fjor – har jeg gått med tre Ami-buttons på meg hver dag.

Da jeg så Multipla første gang, fikk jeg en helt primitiv bareMÅha-følelse. Det samme med Citroën Pluriel. Begge var førsteklasses bekjentskaper de periodene vi delte livet med hverandre. Akkurat som med Twizy – og der jeg er i et forhold fremdeles.

Fullt så sterkt var ikke Ami-opplevelsen. For det første var den litt for lukket. Og for det andre er jeg ikke helt fortrolig med ting som stopper på 45. Å sette seg opp i Twizyen etter Ami-en er som å sette seg i en Formel-racer. Sperra slår ikke inn før ved 82 på Renaulten.

Men jeg fikk den primitive herskelysten at dette MÅ jeg prøve meg på – skikkelig – minst en gang i livet.

Endelig fikk Bertel O. Steen hjem det første eksemplaret og jeg hadde den i mange dager. Vi feiret til og med 17. mai sammen.

Jeg ble minnet om en historie Harald A. Møller fortalte om første gang han kom til Oslo fra Trondheim på 1920-tallet for å søke jobb. Han trodde alle flaggene i Oslo var til ære for ham. Han hadde ankommet den 3. august – Kongens fødselsdag.

(saken fortsetter)

Lille Ami hadde litt av den samme oppfatningen da vi kjørte opp Karl Johan. Seff – dette var for henner.

Men hun var egentlig ganske – hva heter det? selvsikker? selvopptatt? i utgangspunktet. 

Arrogant nesten.

Hun enset overhodet ikke bilene som måtte finne en vei utenom på Ring Tre. Og tok det som en selvfølge at moteriktige 30-åringer, av alle kjønn, var vel så interessert i henne som i utstillingsvinduene i Kvadraturen.

Og hva tror du hun hevdet seg med da vi var innom ByMedhus for å hilse på alle Ferrariene og Lamborghiniene som bor der?

(saken fortsetter)

Hun stoppet effektivt kjeften på dem alle ved å minne om at på denne siden av top fuel dragstere er det ikke noen som når sin egen toppfart så fort som hun gjør.

11,3 sekunder målte vi det til – i Kirkeveien, forbi Ullevål Sykehus – overvåket av fotobokser!

Jeg behøver vel ikke fortelle at jeg var begeistret, men her forteller jeg ikke hvor begeistret. 

Det gjør jeg i nummer 6 av BIL/Autofil som abonnentene har i postkassa om en dag eller to og som er i kioskene mot slutten av uken.

Men her skal du få noen bilder du ikke får der, og dessuten vil jeg gi en ekstra hyllest til Z-4007 – en vaske-ekte Ami som så ut som den var hentet fra forhandleren for to måneder siden og brukt entusiastisk etter det.

(saken fortsetter)

Et av de nydeligste eksemplarene jeg har sett av arten.

Bilen tok med seg kuratoren sin, Hans Glesne, og reiste fra Drammen i søppel-vær for å hilse på dette moderne plastskallet som hadde vært frekk nok til å ta samme navn.

Det virket som de fant tonen. Begge åpenbare outsidere, men med en selvsikker stil som ingen andre er, eller har vært, i nærheten av noensinne.

Ami 6 er egentlig en 2 CV i gatechic fra 60-tallet – sånn like etter at kvinnene hadde sluttet å bruke små pilleeske-hatter når de var ute og shoppet. Ami er fashion-punk som aldri ville tenke tanken på å bevege seg ut av den urbane tryggheten.

Begge har de en slags zoologisk fellesnevner:

(saken fortsetter)

Ami 6 har et panser som ser ut som en elefant satt der og så rettet det seg ikke ut da elefanten ruslet videre. Amien ser ut som den først frontkolliderte med et nesehorn som sov, deretter forsøkte den seg en gang til, men da med å rygge.

Det kan man ikke beskylde den gamle for – å se symmetrisk ut – den er overraskende hele tiden rundt neste sving. Et av Flaminio Bertonis mesterstykker.

Dagens Ami-designere med Citroëns designsjef Pierre Leclerq i spissen har åpenbart tatt arven alvorlig. Du finner reversvinkelen til Ami 6-bakruta i miniatyrformat på AMI også.

Du får som sagt hele historien i BIL/Autofil som er rett rundt hjørnet. Men en ting glemte jeg der som jeg kom på nå da jeg nevnte Pierre Leclerq, som heller ikke kunne historien om Bordino-setene.

I Amien er passasjersetet plassert litt bak fører-setet. Den er jo mindre enn 140 cm bred, og da er det jo et poeng at din og min bredeste avdeling, skulderen (ikke vær uforskammet), ikke er plassert rett ved siden av hverandre.

I gamle dager het to seters racer-karosserier Bordino-type. Oppkalt etter Pietro Bordino – «Diavolo Rosso» – som fikk Fiat til å bygge et smalere karosseri enn det vanlige ved å flytte mekanikeren så langt bakover at han nesten så rett over skulderen til Bordino. 

Jeg lover, det er mange glade detaljer å overraskes over i lille Ami. Men Ami, tipo Bordino, det var nytt også for Citroëns designavdeling.

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside