Det var ikke noen positiv opptakt når Bayerns innenriksminister fredag sa at han venter store protestaksjoner fra ‘det venstre-ekstreme og venstre-autonome spekteret’ i IAA-uken.  

Joachim Herrmann heter han, fra CSU (en del av Angela Merkels regjeringskoalisjon – hun skal forresten til München og åpne utstillingen tirsdag).

Han listet opp aksjonsformene han venter: gateblokader, inntrenging på utstillingen, klatre- og line-aksjoner, sabotasje og kanskje til og med brannstiftelse.

Litt av en katalog.

Men om Herrmann venter mange aksjoner, behøver han ikke vente mange biler. Bare 41 prosent av den norske registreringsstatistikken er representert på denne messen – og det i sterkt barbert utgave.

Til gjengjeld er det minst 70 sykkelmerker her. Utstillingen heter jo det. Tidligere het den IAA Pkw – for personbil. Nå heter den IAA Mobility!

Da er det et paradoks at arrangørene har gjort dette til et logistikk-mareritt for ordensmakten. Det meste finner sted utendørs – nede i byen på de store plassene. Med tilhørende stengning av gater og offentlig transport. Til og med gamle Marienplatz der det har vært marked siden 1807 er berørt.

Det er ikke bare venstre-autonome som har problemer med å ta bølgen, for å si det sånn. Ikke er innbyggerne spesielt begeistret over å bli overvåket av kameraer som henger der oppe i ballonger heller.

IAA Mobility som trafikk-kaos!

Det er et dystert bakteppe her. Det såkalte IFO-barometeret som måler stemninger i industrien, slo fast etter en august-måling at bilindustrien nå lå på 28,8 punkter, mot 56,4 i juli.

Hva det betyr aner jeg ikke, bortsett fra at IFO sier at dette er lavt og at industrien lider. Da den ble spurt om hvordan den så på bemanningssituasjonen fremover, ble resultatet sågar negativt, fra pluss 6,2 til minus 5,0.

Mer konkret er det at Deutsche Umwelthilfe og Greenpeace truer med å gå til retten med en klimaklage mot BMW, Daimler og VW-Gruppen. De tar dessuten med seg et oljeselskap i samme slengen. Umwelthilfe er helt klar på at industrien må ut av forbrenning innen 2030. 

Fagfolk viser til en fersk dom i Nederland når de mener at en slik anklage har muligheter til å nå frem i retten. I mai falt en dom mot Shell som var trukket for retten av en rekke miljøorganisasjoner som fikk med seg 17.000 personlige underskrifter. 

Selskapet fikk beskjed om at planene om å minske CO2-avtrykket var pinglete, og Shell ble dømt til å ta øyeblikkelige grep og minske utslippene med 45 prosent innen 2030.

Dommen er selvfølgelig anket – men har åpenbart åpnet for nye kapitler i miljøkampen.

Samtidig er det et annen spennende lokalt fenomen: «Subsidieringsvannvidd: Elektro-Auto» skrev Handelsblatt med store bokstaver og viser til at staten kaster bort inntil 20.000 euro per elbil i rene subsidier, samtidig som bilfabrikkene tjener mer enn noensinne på å selge overdimensjonerte SUV-er.

Den forholdsvis ferske VDA-generalen, Hildegard Müller, kom tilbake med en slags forklaring på hvorfor industrien var helt avhengig av slik statlig støtte. Det er for øvrig VDA, takorganisasjonen for den tyske bilindustrien, som arrangerer IAA.

Pressen har også vært ganske entydig på at «VDA og Münchener Messe holder krampaktig fast på det nye IAA-konseptet – mot all fornuft».

Men det er selvfølgelig ingen som for alvor tror på industriens ønske om å renvaske seg. Selv når BMW går ut og sier at de forplikter seg til 1,5 graders målet, blir de selvfølgelig beskylt for grønnmaling.

Motstanderne peker på at BMW ikke har satt noen slutt-dato for forbrenningsmotorer (før nå sist torsdag), at de lot elbil-forspranget glippe, at de ikke har noen plan for egen batteriproduksjon, og at de satser på problematisk E-Fuel.

I min bok har BMW sitt på det tørre og vel så det, men så er jeg vel ikke venstre-autonom nok. Selv om jeg godt kunne klart meg uten Coldplay sin ‘The Joy is Electric’ spesialskrevet for en av deres nye el-biler. Det minner litt for mye om å kjøpe alibi fra prominenser. Og Coldplay kommer ikke til å overbevise noen på venstresiden. Kanskje ikke på den andre lenger, heller.

Men hele bransjen har ingen andre å skylde på enn seg selv.

De som var til stede på den siste ordentlige IAA i Frankfurt for to år siden, og som var der på den tradisjonelle ut-tutingen da alle bilhornene var i sving på klokkeslettet da utstillingen stengte, vet i dag at de har vært med på noe som aldri vil komme tilbake.

Skal 7000 sykkelbjeller klinge den 12. september klokken 20? Det vil liksom ikke bli det samme.

Akkurat som det er verdt å huske at det er mer enn 50 år siden Janis Joplin sang: ‘Oh Lord, won't you buy me a Mercedes Benz?/My friends all drive Porsches, I must make amends’.

Men det er ikke noe som er det samme lenger. Og det er ikke bare Dieselgates skyld, selv om Volkswagen også har stått i spissen for en utrolig grad av manglende følsomhet i forhold til strømninger hos folk – og da snakker jeg ikke bare om venstre-autonome. Det er nok å se på Oljefondets konsekvente skepsis til selskapets ‘governance’, styringssett. Eller milliardene som fremdeles utbetales til kunder som føler seg tråkket på.

Deres enorme forestillinger før de store bilutstillingene, spesielt så lenge Ferdinand Piëch fremdeles regjerte, kunne til slutt sammenliknes med forestillinger der gladiatorene i Colosseum hilste keiseren med ‘Ave, Imperator, morituri te salutant’ – vi som skal dø hilser deg. 

Han beveget seg som en keiser, hoffet oppfattet ham som en keiser, og sammen med Martin Winterkorn, avgått sjef, var det et iskaldt regime som har satt dramatiske spor etter seg over hele kloden.

Ikke minst det at etterpå har ikke bilbransjen vært troverdig. Punktum.

Det var mange år hvor jeg ikke orket å gå på disse eventene mer, og jeg kan i hvert fall slå fast at kveldens forsiktige gruppeaften ikke var i nærheten av brautende.

I etterkant er det nokså ganske opplagt at høvdinger som Daimlers Dieter Zetsche (som varte helt til i forkant av 2019 IAA) og BMWs Norbert Reithofer (som gikk av sommeren 2015) ikke kunne hatt de beste rådgiverne med hensyn til hva som skjedde på gateplan.

At industrien for eksempel klarte å vente helt til for et par år siden med å se Tesla i øynene og slå fast at fenomenet faktisk fantes, er jo egentlig et eventyr.

Et Tesla som forresten, ifølge Tagesspiegel/Berlin i går, kan regne med statlig støtte på 1,1 milliarder euro for sin nye fabrikk i Brandenburg.

Tesla er for øvrig en av de mange som ikke er på plass på dette arrangementet, selv om man skulle tro at messens motto ‘What will move us next’ harmonerte helt med Teslas tankegang hvis det ikke hadde vært for A) at mottoet er så lite troverdig, eller B) at mottoet har slik dobbelt betydning.

Heldigvis kommer vi til å slippe unna monstre på tusenvis av hestekrefter og linjeføring med referanser til Batmobiler fra 60-tallet. Hva i all verden Audi vil der med 5,30 meter Grandsphere «som første klasse på fly som blander luksus og maksimal komfort med omfattende inntrykk om bord», er riktignok vanskelig å forstå.

Alle visste jo at dette ville bli en nøktern messe.

På den annen side kommer vi fortsatt til å møte nøkterne biler med hyperskjermer, 360-graders kamera, irisgjenkjenning og en Siri på hver fingertupp. Det er ikke lenger bare de med ‘There is no planet B’ eller ‘I morgen er for sent’ på T-skjortene sine som lurer på hva vi egentlig skal med alt dette.

Og hvis dette høres litt for prektig ut, så er det det. Jeg er minst like glad i 9000 omdreininger med 12 sylindre og 48 ventiler som nestemann og gleder meg veldig til neste Genève. Det kommer til å bli så nær en skikkelig gammeldags bilutstilling som man har lov til å komme.

Men spar meg for skinnhellige argumenter, pompøse påstander og industri-løfter som er nøyaktig motsatt av det industrien praktiserer.

Dessuten vet jeg at det vil dukke opp spennende ting her i dag. Det er for eksempel noen innslag fra flyindustrien jeg gleder meg til. Nyheter herfra – og dem blir det garantert noen av – vil også dukke opp på BilNorge.no.

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside