BENTLEY

Under 1.verdenskrig livnærte Bentley seg av å konstruere en roterende flymotor, som var vellykket nok til å styrke både økonomien og navnet hans. Så da krigen var over bestemte han seg for å starte en fabrikk for biler under eget navn. Nå ville ikke Bentley ha noe ”Perhaps” i forbindelse med bilene sine lenger, men uten unntak ”Damned Fast”. Det fikk han til også. Året var 1919.

I motsetning til andre engelske bilprodusenter benyttet ikke Bentley motorenes hestekraftantall, men i stedet motorvolumet, som modellbetegnelse på bilene sine.

Bentley Boys
Det som i tillegg til prestasjonene gjorde mest inntrykk ved Bentley-bilene, var størrelsen deres og det dype brummet fra eksosen. Bilene var så digre og tunge at de langsgående rammevangene var forsterket på samme måte som på jernbanevogner. Dette imponerte ikke datidens mer sofistikerte bilkonstruktører. Ettore Bugatti karakteriserte lett foraktelig Bentleyene som ”verdens raskeste lastebiler”.

Og at ”lastebilene” i hvert fall var raske var det ingen tvil om. Fra 1924 til 1930 vant Bentley 24-timersløpet for sportsvogner ved Le Mans fem ganger, de fire siste årene på rad. Le Mans-resultatene gjorde at fabrikkjørerne ble internasjonalt berømte som ”The Bentley Boys”. I tillegg dominerte de racene på britenes egen berømte betongbane, Brooklands.

”Bentley Boys” ble av sin samtid karakterisert som helter, og i Bentley-kretser omtales de fortsatt som nettopp det. Men flere av dem var på ingen måte mors beste barn. tvert i mot. De fleste kom fra rikmannsfamilier og hadde offisersgrad fra 1. Verdenskrig, og de oppviste den mest ytterliggående arroganse som selv imperiets rikmannssønner av 20-tallet kunne finne på. Med unntak av Tim Birkin omgikk de også ytterst sjelden konkurrenter fra andre nasjoner, og igjen bortsett fra Birkin kjørte de nesten utelukkende på Le Mans eller hjemme på de britiske øyer. En av lagets mekanikere ga senere ut en bok om laget som var full av injurierende rykter og antydninger, og på fakta-siden hadde flere av Bentley-gutta sterke tilknytninger til apartheid-stater. ”Gullgutten” selv, Woolf Barnato, levde på en formue basert på diamantgruvedrift i republikken Sør-Afrika.

Rolls-Royce overtar
Bilsport-triumfene var slett ikke nok til å holde de økonomiske vanskelighetene stangen. Ettervirkningene av Wall Street-krakket i 1929 feide markedet for Bentley-bilene bort. Barnato brukte en del av diamantformuen sin til å holde Bentley-fabrikken flytende og satte seg selv i sjefsstolen samme år, men i 1931 var likevel konkursen et faktum. Kreditorene tilbød bedriften til høystbydende. Lenge så det ut til at Napier skulle overta boet, men rett før tidsfristens utløp ble de overbudt av et anonymt firma. Først da de fikk tilslaget viste de seg fram: Rolls-Royce.

For W.O. Bentley var dette en katastrofe. Rolls-Royce tok ingen hensyn til det imaget han hadde bygget opp rundt merkenavnet. I stedet for sportsbiler med dyp eksos-bass bygde Rolls-Royce Bentley-biler som var litt rimeligere og litt mer sportslige varianter av sitt eget merke, og markedsførte dem under slagordet ”The Silent Sportscar” (den lydsvake sportsbilen). W.O. Bentley måtte jobbe på lavt nivå hos Rolls-Royce fram til 1935 og gjennomgikk store personlige kriser, men rev seg så løs for å konstruere en praktfull V 12-modell for Lagonda. I 1939 kom den første Bentley som beveget seg bort fra ”litre”-betegnelsene, Mark V.

”Og hvilken farge ønsker De logoen i?”
Bentley-emblemet ble tegnet av bladet Autocars "hustegner" F. Gordon-Crosby, og består av en ”B” i en oval med fjærkledde vinger på sidene og halefjær under. Opprinnelig hadde logoen 11 fjær på høyre side og 10 på venstre, angivelig for å vanskeliggjøre etterligninger. Denne gimmicken forsvant under logoendringer i 30- åra, men kom nylig tilbake igjen. Motivet henspeiler på grunnleggerens forkjærlighet for fly og flyvning og er ellers et typisk eksempel på de mange fly- og fugleinspirerte bilemblemer som oppsto etter 1.Verdenskrig.

Bunnfargen i ovalen var fram til 1922 blå (blue label), deretter var blått bare å finne på 6 ½-liter Standard Six, 8-literen og langchassisutgaver av 3-literen. De fleste 3-literne hadde grønn bunnfarge i ovalen, det samme hadde 6 ½-liter Speed Six. Svart bunnfarge gjelder for 4 ½-literne og kompressorbilene, mens red label var reservert 3 liter kortchassis. Fra 1931 ble svart bakgrunnsfarge standardisert. Døm likevel ikke en Bentley-eier dersom du skulle oppdage avvik, ifølge en av katalogene før 1931 var det faktisk mulig å velge ”label”-farge selv…

La oss heller ikke glemme Bentleys radiatormaskot, "den bevingede B", som Rolls-Royce var raske til å utstyre alle Bentley-modellene med for å skape et slags familiebånd med deres egen "Spirit of Ecstasy"-figur.

Fra Rolls-kloning til kjempekrefter
Bentley-bilene fortsatte etter krigen som Mark VI, en Rolls-Royce-modell med Bentley-radiatorer og kjølerfigur (en bevinget B), og med en symbolsk lavere pris enn Rolls-varianten. Fra 1952 til 1980 hadde Bentley-modellene bokstavbetegnelser (først R, senere S og T). Fra 1952 til 1966 kunne Bentley imidlertid fåes i en coupéversjon med navnet Continental. I 1960 ble den gamle sekseren avløst av en V8-motor, men fra 1967 fikk coupéene et tammere utseende og Continental-betegnelsen var borte. W.O. Bentley døde i 1971.

I de siste tiår har Bentleys sportslige preg blitt mer tydeliggjort igjen. Det begynte i 1982 med ”landeveislokomotivet” Mulsanne Turbo, som ga Bentleys image et skikkelig løft mot gamle høyder. Modellen var kledelig nok oppkalt etter den krappe svingen som følger den raske Hunaudièries-strekningen på Le Mans-banen - og for første gang siden 1930 hadde logoen en "red label" bunnfarge! Bentleys forgjengerfiendtlige radiatormaskoter hadde blitt tatt av programmet allerede i 1980.

I 1991 markerte Bentley "60 år under Rolls Royce" med å gjeninnføre green label-logoen over hele modellpaletten. Året etter kom modellnavnet Continental tilbake, og etter ytterligere et år kunne den fåes som cabrioleten Azure, som i 1995 fikk en blue label. En modell ved navn Brooklands dukket også opp.

I 1998 ble Bentley-merket overtatt av Volkswagen-konsernet, samme år ble den nye sedanen Arnage presentert på Le Mans. Også denne modellen var oppkalt etter en av banens svinger. Og i 1999 ble super-konseptsportsbilen Hunaudières med midtplassert 8 liters W 16-motor vist på Geneveutstillingen. Se ovenfor hvor Bentley hentet navnet fra. På Frankfurtmessen samme høst ble Arnage lansert i Green Label og Red Label-versjon, sistnevnte med retrodashbord i hammerslagslakk og signalrød startknapp! I 2005 hadde imidlertid både Arnage T og Continental GT black labels. 

Fra 2000 til 1.oktober 2003 ble Bentley importert til Norge av AS Insignia, et datterselskap av Jaguar Norge. Merkebeholdningen har alltid vært beskjeden her hjemme: I 1965 fantes det 5 norskregistrerte Bentley, og først i 2002-2003 begynte bestanden å komme i nærheten av et tresifret tall. Snittalderen i denne bestanden er imidlertid høy – som det jo også sømmer seg et kvalitetsmerke fra øverste hylle.

Albion, Norsk Britisk Bilhistorisk Forening