BRISTOL

Navnet Bristol ble valgt fordi fabrikken befant seg i Filton ved Bristol. Da er det kanskje heller ikke så rart at motivet i emblemet er våpenskjoldet for Bristol by. Det viser et sølvslott på toppen av en gul klippe og et gult skip med hvite seil ved horisonten, der et svart hav møter en rød himmel.

Utgangspunktet for den første Bristol-bilen, type 400 fra 1945, var BMWs førkrigsmodeller både teknisk og linjemessig. Selv modellbetegnelsene var tresifrede som hos BMW, selv om Bristol-numrene alltid begynte på 4 fram til 1976, da de ble supplert og etter hvert overtatt av 6-serien. 603-modellen kom etter hvert til å hete Britannia, Brigand og Beaufighter, alle navn fra Bristols flymodellhistorie. Dagens Bristolmodell heter forresten Blenheim.

De BMW 328-baserte 2-liters motorene ble i 50-årene levert til andre bilbyggere som AC, Frazer-Nash, Lister og Cooper, og ikke minst til den Bertone-designede og futuristiske amerikanske sportsbilen Arnolt-Bristol. Forresten var ikke Bristol lite sportslige selv heller – de bilene som fabrikken stilte med i Le Mans-løpene i 1950-årene var noe av det merkeligste og mest futuristiske innen bildesign som dette tiåret kunne by på. Med disse vant Bristol 2-litersklassen i 1954 og var på nippet til å gjenta suksessen året etter, men trakk seg fra sporten etter at den største katastrofe i bilsportens historie inntraff nettopp på Le Mans i 1955.

Bristols seriemodeller fikk snart italiensk designede karosserier. En spesiell finesse som merket har beholdt fra 1955 til i dag er et reservehjul skjult under den ene forskjermen og batteriet under den andre, en slags retro-løsning som henspeiler til store, prangende førkrigsbiler. Noe volumsalg ble det ikke innstilt på, og det er lenge siden Bristol droppet all produktannonsering - i visshet om at de neppe ville nå ut over sin engere krets hverken på denne eller andre måter. De har heller aldri oppgitt hvor mange biler de egentlig bygger - men tallet ligger nok nærmere "noen dusin" enn "noen hundre".

Bristols flydivisjon gikk av politiske årsaker sammen med andre flyfabrikker til British Aircraft Corporation i 1960 (i dag British Aerospace). Bilfabrikken ble dermed et eget selskap, ledet av racerkjøreren Tony Crook i trespann med Sir George White og barnebarnet til 1910-bedriftens grunnlegger. To år etter måtte den tradisjonelle 2-liters sekseren vike for en Chrysler V8, og den maskintypen har Bristol holdt på helt til i dag.

I 1973 tok Crook over eierskapet og ledelsen av bilfabrikken alene. Først i 1997 fikk en økonomisk styrkende partner slippe til for å kunne møte de videre utfordringer fra 2000 og utover. Bristol er den siste britiske bilfabrikk utelukkende på britiske hender, og med sine sterke britiske bilbyggertradisjoner innen kvalitet og finish ser det ut til at bilene fortsatt vil selge til tross for deres noe snodige utseende, høye pris og ekstreme nisjeappell.

Albion, Norsk Britisk Bilhistorisk Forening