1982: Renault 9

Dette var også tiden for de store arbeidskonfliktene, samtidig som Renault satte i gang sin fabelaktige dobbel-turbo offensiv i Formel 1. De hadde nok å gjøre, ikke minst på personbilsiden.

Og det var da de begynte å nummerere modellene sine. Etter navn som Dauphine og Fregate og Floride begynte de å komme, 8 og 16 og 14 og 18 og 15 og 17 og tallene hadde ingen åpenbar forbindelse med hverandre, verken på størrelse eller kronologi. Så da 9 kom i 1983 var den liksom bare ”enda et nummer”, og – sorry – det har den fortsatt å være.

Hva som gjorde den verdig til en ”Årets bil” er ikke lett å se i dag. Ikke var det innpakkingen, mange andre biler hadde en meget bedre layout. Ikke var det kjøre-egenskapene. Ikke var det fordi de hadde verdens beste presseavdeling lenger – Bob Sicot hadde for lengst blitt pressesjef og smørbrødgeneral hos Ford. Og det var i hvert fall ikke på grunn av stilen.

På denne tiden hadde Renault en styling-sjef som het Robert Opron. Dersom man påstår at Citroëns designavdeling var eksentrisk, så rakk ikke den Opron til knærne en gang. Med generaldirektør Pierre Dreyfus som sponsor dro Opron i gang noe han kalte Art&Industry der han samlet en rekke ”designere” som i hvert fall ikke hadde noe med biler å gjøre. Malere, billedhuggere, arkitekter etc, skulle sørge for en ny epoke. Riktignok fikk han også plassert Marcello Gandini der, da han sluttet hos Berton, men det var akkurat for sent til å redde nieren.

Så for oss er ikke denne bilen noe annet enn et minnesmerke over den tiden da Renault var så forvirret at de ikke ante om de kom eller om det var torsdag. Men samtidig fra den tiden da lyset begynte å tennes igjen. Det er nok å vise til såpass forskjellige produkter som Espace og Femmeren, for å antyde at fra nå av begynte det å gå fremover igjen.

Stort bilde fra Renault 9 brosjyre 1982