1973: Mercedes-Benz 450

Ikke noe av dette har de fått prisen for, derimot for noe av det største og tyngste og tørsteste og minst relevante som er lansert i Årets Bils lange historie.

La gå at Yom Kippur-krigen ikke startet før i slutten av denne bilens regjeringstid, men allerede i 1970 og 1971 hevet OPEC oljeprisene såpass at det måtte være åpenbart for alle andre enn Årets Bil juryen at en stor og tung V-åtter av en bil ikke akkurat var det verden trengte.

På den annen side får vi være glad for at det tross alt står en stjerne-bil på listen, slik at vi kan minnes høvdinger som Hans Scherenberg og Rudolf Uhlenhaut – eminente teknikere, og Vruno Sacco, som enda ikke var blitt verdensmester med privatsekretær og egen dokumentmappebærer, men bare var en entusiastisk italiensk født Mercedes-designer. Att alle gikk i ganske formelle dresser og virket forholdsvis formidable klarte ikke å ødelegge Mercedes-lanseringene – de var blant bransjens viktigste. For eksempel lærte vi alltid noe av disse folkene.

Det gjorde også den journalisten som ved pressekonferansen etter prøvekjøringen skulle ”ta” disse arrogante germanerne. ”Hvorfor opptrer det en ubehagelig vibrasjon i bilen ved ca. 70 km/t” spurte han, åpenbart begeistret over å ha oppdaget noe negativt. De dresskledde, ganske grå, herrene ved podiet så på hverandre, diskuterte lavmælt, og svarte til slutt at de beklaget, dette kunne de ikke svare på.

Morgenen etter lå det en personlig invitasjon til hver enkelt deltaker skjøvet inn under døren i løpet av natten. Man ble bedt om å innfinne seg til ekstra pressekonferanse rett etter frokost. Der satt det samme panelet, like dresskledd, like seriøse, og kunne fortelle at det i går ble stilt et spørsmål de dessverre ikke kunne svare på. Nå hadde de i løpet av natten kjørt en serie tester for å finne et svar, og de måtte konkludere med at det problemet som ble reist i foregående pressekonferanse kun ville kunne opptre derom bilen ble kjørt med parkeringsbremsen på.

Punktering av overlegen journalist. Ellers hadde det vært morsomt om Mercedes en dag kunne fortelle oss hemmelighetene bak modellbetegnelsene sine. Motorene har pleid å hete M til fornavn og frem til nå har bilene vært kalt W. Denne vi snakker om her heter W 116, og serien av S-modeller som kommer etter er sånn sett ikke ulogisk: det er W 126 som kom i 1980, W 140 som ”var misforstått da den kom” i følge Sacco – det skjedde i 1991, og den siste S-klassen fra Paris 1998 het W 220.

Men i 1972, da altså W 116 kom, hadde vi alt hatt W 120 i 1953, W 121 i 1959, mens W 123 ikke kom før i 1970. Andre milepæler var W 110 i 1965, W 113 i 1963 og W 115 i 1967. En eller annen må en eller annen gang gjøre en liste over Mercedes’ prosjekt-nummer og hva de egentlig ble i levende live.

Da vil vi i hvert fall oppdage at denne pionerfabrikken hadde fortjent flere ÅrBi enn bare denne ene.

Stort bilde av Mercedes-Benz 450