1966: Fiat 124

En hel by skulle bygges, oppkalt etter en av de store italienske kommunister (en italiensk kommunist er ikke som andre kommunister), Palmiro Togliatti, og Fiat skulle levere det hele, ikke minst bilkonstruksjonen.

På denne tiden hadde de hekkmotor-maskinene 500, 600 og 850, sammen med litt mer moderne 1100 og 1800 og derivater derav, samt den Chevrolet Corvair-inspirerte 1300/1500. Men ikke bare hadde de en i hver størrelse ute i butikkene, teknisk avdeling hadde også hyllene fulle av nye, nesten ferdige prosjekter. Det var bare å ønske seg noe, så var den klar til torsdag.

For Russland var det åpenbart ikke så lurt med lette småbiler med hekkmotorer. Man trengte noe robust, og noe man kunne jobbe på med brekkjern. Men det var også viktig å teste den hjemme før man sendte konstruksjonen til Sovjet. Ble den akseptert og hvis den viste seg holdbar i Vest-Europa, var jo sjansene til stede for at den også ville klare seg i øst.

I april 1966 gikk teppet opp for 124. Jeg husker ikke hvilket slott det var Fiat hadde kjøpt da (til alle nybil-introduksjoner på denne tiden kjøpte Fiat et slott, som det restaurerte fra kjeller til spir, der de hadde arrangementet. Jeg tror det var til denne Finn Ryhl, som dere finner inne på layout avdelingen vår, og jeg tok feil av tiden og kom et døgn for tidlig. Intet var klart, men vi ble høvisk mottatt og brukt som generalprøver. Plassert i et rom på 180.000 kubikkmeter satt vi mutters alene ved et respatex bord og ble betjent av 550 servitører. (dagen etter skulle rummene rumme og betjentene betjene ca. 500 personer i dette rommet). Men det vi aldri glemmer er den lille strykekvartetten som satt i sin lille alkove, 20 meter over oss, inne i slottssalen og trente Vivaldi som taffelmusikk der vi arbeidet oss gjennom åtte retter.) (Noen som lurer på hvorfor Fiat har vunnet Årets Bil oftest?)

Hvilket ikke har noe med bilen å gjøre. Som hadde en stiv bakaksel (men uansett hva Fiat gjør med hjuloppheng - det er vel aldri noen som klager på kjøre-egenskapene der). Et meget strengt, kubistisk, treboks karosseri, uten unødige detaljer og fjas. Den første Fiaten uten separate smørenipler, og også den første på mange år med gearspaken i gulvet igjen. Derved ble Presis gjenoppdaget.

1,2 liters motoren virket ikke spesielt spennende, men 60 hester var mye for en 1,3 liter den gangen, og Fiats hester er ikke som andre hester. De blir liksom aldri anpustne. Dessuten varte det selvfølgelig ikke lenge før en rekke av Fiats andre, mer spennende motorkonstruksjoner, dukket opp under dette panseret. At bilen også la grunnlag for både coupé og cabriolet, er nesten en selvfølge når vi snakker familie-Fiat fra den tiden.

I 1969 kom Lada. Den åpnet et helt nyt kapittel i verdens bilhistorie, og bygges for øvrig enda. Tro det eller ei, den har enda ikke klart å utvikle seg til noen dårlig bil.

Stort bilde fra Fiat 124 brosjyre