AMERICAN LaFRANCE

Firmaets historie går tilbake til 1832, da de begynte med hånddrevne brannpumper. I 1873 kom dampkraften inn i bildet med turbinpumper, og med dampdrevne stempler kunne American LaFrance 15 år etter annonsere ”vi garanterer å skape 80 pund damptrykk av kaldt vann i løpet av fem minutter”.

I 1890-årene arbeidet sterke krefter for å skape enhetisering og monopol på brannslukkingsutstyr i USA, men i 1903 ble det igjen fri konkurranse på dette, samtidig som automobilismen var på fremmarsj. Fram til 1905 bygde fabrikken ca. 10 bensindrevne personbiler under merket LaFrance før de forsøkte seg med en damp-brannbil, men brannkorps-bransjen var skeptisk til påliteligheten og det varte 4 år til før det ble en begrenset produksjon av brannbiler, først Simplex-motoriserte og deretter med egne motorer. En 5-tonns lastebil kom i 1910.

Person- og lastebiler
Produksjonen av personbiler fortsatte i begrenset omfang (22 stykker) fram til 1914 da 6-sylindrede motorer ble standard over hele linja. Disse bilene var svært hurtige og kostbare og ble bygget i begrenset antall, primært til utrykningssjefer og til konsernets egne direktører. Bare ett originalt eksemplar, en 1911 roadster bygget for race og brukt av brannsjefer, er fortsatt bevart og står på fabrikkmuseet i Cleveland.

I 1914 var etterspørselen på fabrikkens brannutstyr blitt så sterk at også lastebilene forsvant, men i 1920 ble produksjonen gjenopptatt, og tre år etter flyttet til et nytt, separat anlegg i New Jersey. Lastebilene var i vektklassen fra 2 til 7,5 tonn men kunne ikke konkurrere på pris og ble slått sammen med Republic i 1929, der American LaFrance-modellene utgjorde øverste hylle med bl. a. en 6-hjuler med 240-hesters V12 bensinmotor som kom to år etter. Den var uselgelig i denne kriseperioden, så Sterling Motor Truck overtok LaFrance-Republic året etter, for deretter å la kundene velge mellom Sterling eller LaFrance-Republicmerket på identiske lastebilmodeller fram til 1942.

A/S Sørensen og Balchen tok inn American LaFrance brannbiler fra 1920, men vi har ikke brakt på det rene hvor lenge de fortsatte å holde på med det.

Full brann-satsing
I 1914 ble også dampdrift endelig forkastet i brannbil-programmet, til gjengjeld ble det forsøkt en bensin-elektrisk hybrid med el-motorer i alle fire hjulnav, firehjulsbremser, firehjulsstyring og sjåførplassen anbrakt på toppen av bilens bakpart. Men slike utskeielser hindret ikke fabrikken i å tjene store penger fram til 1929, da lastebilene som nevnt gikk til Republic. På brannbiler ble det bl.a. bygget om T-Forder før en allianse med GMC ble ordnet, med brannbiler der V12-eren i hvert fall hadde noe for seg. Den gjorde faktisk American LaFrance til motorleverandør for andre produsenter og ble brukt i både Brockway-trucker, Greyhound-busser og bensin-elektriske lokomotiver.

I 1933 effektuerte fabrikken en prestisjetung bestilling fra New York: To pumpebiler som via en 4-trinns pumpe skapte et vanntrykk på 600 psi, nok til å ha en viss virkning opp til toppen av Empire State Building. Los Angeles ville ikke være dårligere, så fem år etter bestilte de fire biler med to V12-ere i hver. Disse bilene var de overlegent kraftigste brannbiler verden hadde sett før 2.Verdenskrig. Også kolossale stigebiler ble bygget, og de første frambygde hyttene begynte å dukke opp. Også etter krigen bygget American LaFrance ytterliggående konstruksjoner. Gassturbindrift ble forsøkt rundt 1960, men falt ikke heldig ut og ble erstattet av totakt-diesel og V8-diesel maskineri.

Redningsaksjoner
I 1966 ble American LaFrance en divisjon av A-T-O-konsernet, og i 1973 kom Century-serien som dannet ryggraden i produksjonen fra da av. Men det ble en stadig større utfordring å satse utelukkende på brannbiler. Fortjenesten sank, og i 1995 overtok Freightliner den gamle, stolte brannbilprodusenten. Året etter kom American LaFrance med sitt nye Eagle Custom-chassis og helt nykonstruerte brannpumper. I 1997 ble et nytt, stort produksjonsanlegg med eget fabrikkmuseum åpnet i Cleveland, rett ved Freightliners eksisterende anlegg. I 1999 kom Metropolitan-serien med mange komponenter felles med Freightliner, som er en divisjon av DaimlerChrysler.

11.september 2001 sendte selvsagt sjokkbølger inn i USAs femte største brannbilprodusent. Likevel tok det over to år før American LaFrance fikk summet seg til å støtte fondet for amerikanske brannmenn som hadde falt i tjeneste. Det gjorde de ved å donere 100 dollars fra hver solgte brannbil til fondet. I 2004 beløp dette seg til 15.000 dollars. 

I juli 2005 kunngjorde Freightliner at brannbiler ikke lenger skulle være en del av deres forretningsvirksomhet. I klartekst betydde dette at American LaFrances produksjonsutstyr og distribusjonsapparat var til salgs - men at DaimlerChrysler ønsket å beholde selve fabrikken til andre formål.

Måneden etter ble det imidlertid kunngjort at American LaFrance hadde inngått leveransekontrakter fra to til fem års varighet med brannkorpsene i Los Angeles, Phoenix og San Francisco. Ved årssliftet 2005/06 overtok investorfirmaet Patriarch Partners virksomheten. I 2006 kunngjorde de at produksjonen i løpet av 2007 vil bli flyttet fra Wyoming til South Carolina.

American LaFrance har en stilig, men underlig logo: En amerikansk ørn som sitter oppå et ridderkors, med merkets navn skrevet tvers over.