FREIGHTLINER

Modifikasjonene ga så bra resultater at James besluttet å bygge egne trucker fra bunnen av, og for at enhetene skulle kunne frakte mest mulig last innenfor maksimumslengden på 60 fot som enkelte amerikanske stater opererte med, gikk han inn for frambygde trekkvogner slik at disse ble så korte som mulig. De 20 første, basert på Fageol-chassiser, ble satt i drift i 1937.

Eget merke
Deretter ble en separat tungbilfabrikk, Freightways Manufacturing Corporation, oppført i Salt Lake City, Utah. Derfra rullet den første Freight-Liner (navnet var todelt de første årene) av typen CF-100 ut av hallen i 1939. Også dette var en bil basert på innkjøpte komponenter. Produksjonen varte imidlertid bare fram til 1942, da den annen verdenskrigs mangel på råstoffer satte en stopper for virksomheten. I to år produserte Freight-Liner deler til fly og skip før Utah-fabrikken ble nedlagt for godt.

For i 1947 ble monteringen gjenopptatt i Portland, Oregon av selskapet Freightliner Corporation. Produktene inneholdt stadig mer lettmetall, hvilket førte til at de veide rundt et tonn mindre enn konkurrerende produkter, noe som kom lastekapasiteten til gode.

I 1949 ble den første bilen solgt til en utenforstående transportør, Vince Graziano. Han ble så fornøyd at han snart kjøpte fem enheter til. Senere ble han Freightliners visepresident. Samme år ble den første Freightliner med sovekabin og 10 utvekslinger innenfor en ultra-kort akselavstand solgt til Hyster Company. Etter over en million miles på veien ble bilen gjenkjøpt av fabrikken, restaurert og donert til Smithsonian-instituttets teknisk-historiske museum som eksempel på Freightliners framsynthet innen trekkvogn-teknologi.

White-samarbeid
Men byggingen gikk ikke fort, til tross for økende etterspørsel ble bare 100 biler komplettert i 1950. Så året etter ble salg og ettermarked overlatt til en annen tungbilfabrikk, White Motor Co. i Cleveland, slik at Freightliner kunne konsentrere seg om selve produksjonen. Det var et effektivt trekk, i 1960 nådde Freightliner en årsproduksjon på 1000 enheter. Fra 1951 til 1977 var bilene merket White-Freightliner og i denne perioden kom bedriften med flere vekt- og plassbesparende løsninger, bl. a. sovekabin oppå førerhuset.

70-årene ble tøffe for amerikanske transportører, og selv om Freightliner hadde sin spesielle kunde-nisje supplerte de utvalget med en snutebil i 1973. Grunnet stadig økende drivstoffpriser fortsatte nybilsalget å skrumpe, og i 1975 sjaltet Freightliner ut White for i stedet ta hånd om forhandlernett og ettermarked selv. Ennå tok det to år før White-navnet forsvant helt på samtlige modeller, men Freightliners grep lønte seg og i 1978 kunne de åpne sin første komponentfabrikk på USAs østkyst.

Daimler-Benz
Tyske Daimler-Benz hadde i mange år forsøkt å få innpass på det amerikanske tungbilmarkedet, uten særlig hell, samtidig som Freightliner innså at de selv ikke hadde ressurser nok til å konkurrere mot større amerikanske aktører i lengden. Så i 1981 kjøpte Daimler-Benz Freightliner av Consolidated Freightways og fikk dermed tilgang på den høyteknologien de trengte for å slå igjennom i USA.

I løpet av de følgende årene viste fruktene av det nye eierskapet seg: Freightliner ble markedsleder i USA på klasse 8-trucker fra 1992, markedsandelen i denne klassen økte fra 16,3% i 1988 til 25% i 1995, året da Freightliner overtok brannbilfabrikken American LaFrance. Tungbildivisjonen til Ford Motor Company (som ble det nye merket Sterling) ble overtatt i 1997, bussprodusenten Thomas Built Buses året etter, og både Western Star Trucks og bussfabrikken Orion i 2000. Det året var Freightliner den ledende tungbilprodusent i Nord-Amerika med 151.000 produserte enheter og med salgskanaler i 30 land.

Freightliners emblem er mindre imponerende enn kjøretøyene i seg selv. Det har fra starten av vært formet som en kleshenger inneholdende merkenavnet i store bokstaver, årene 1951-77 også inkludert navnet White.