GMs Y-Job på hjul

Muligens kan påstanden diskuteres, men GM har nok rett når de påstår at Buick Y-Job var verdens første konseptbil – eller skal vi heller kalle det drømmebil, som betegnelsen var den gang mange PR-folk og markedsførere snakket sant.

For det var slik Harley Earl drømte om fremtiden da han fikk satt sitt drømmekarosseri på en modifisert Buick ’38-ramme. Her er masse detaljer som slett ikke fantes på datidens biler, han bruker mange av de grepene nåtidens designere bruker når de skal antyde fremtiden, og han introduserte både designspor og tekniske detaljer som skulle dukke opp på produksjonsbiler fremover.

Og han klarte å sette et navn på bilen som også gjorde at nysgjerrigheten ble vekket. Siden alle eksperimentelle biler ble kalt et eller annen med X var det selvfølgelig helt naturlig for showmannen Earl å kalle sin bil for Y. Helt unaturlig var det selvfølgelig å vise eksperimentbilene sine, men denne gangen klarte mannen som i realiteten oppfant designavdelinger hos de store bilfabrikkene, å få gjennom at denne skulle gå bilutstillingsrunden, for å skape oppmerksomhet og interesse rundt det GM jobbet med.

Harley Earl hadde en skikkelig universitetsutdannelse før han reiste tilbake til sin fars karosseriverksted i Hollywood. Det varte ikke lenge før jr. begynte å tegne de mest outrerte karosserier til nabolagets beboere. En meget tidlig strømlinjejobb for Fatty Arbuckle vakte oppsikt, og en sportsbil med sal i stedet for sete, bygget for Tom Mix gikk heller ikke upåaktet hen.

Siden familien stort sett bygget sine karosserier på Cadillac ble selvfølgelig GM oppmerksom på talentet. Og da Generalen planla å introdusere et nytt bilmerke, LaSalle, ble Harley Earl hentet til Detroit og fikk sin egen avdeling, langt unna alle andre. Dette var jo hemmelig. ”Art and Color Section” døpte han sin avdeling, den ble snart en av de mektigste i konsernet. Fra 1927 og til han gikk av i desember 1959 hadde avdelingen hans vokst fra 50 til 1400 ansatte, og alle GM-produkter var forankret i design.

Utadvendt og svært flamboyant, det var ikke akkurat noen diskret Fred Astair over ham nei, var det selvfølgelig bare et spørsmål om tid før han ville ha sitt eget navn øverst på plakaten. Da gruppen hadde fullført Y-job’en fikk han det. Glem at den egentlig var tegnet av George Snyder og at Buicks sjefsingeniør Charlie Chayne hadde gjort alle de omfattende modifikasjonene. Dette var Earls jobb. Masse horisontale linjer, der vertikale fremdeles var vanlige, skjulte lykter, elektrisk drevet topp og vinduer, dørhåndtak som var felt inn i døren. Chassiset var forlenget og høyden på bilen var bare 147 cm, og for riktig å understreke det lave og kraftige byttet Earl ut de vanlige 16 tommers hjulene med 13 tommers. At det ikke ble plass til noe særlig med bremser da gjorde ingenting. Da Harley Earl tok bilen i bruk som sin personlige transport de neste ti årene, var det ikke for å kappkjøre, paradering var nærmere hans hjerte.

Etter at bilen hadde gått runden til langt inn i 40-årene, og Earl hadde brukt den opp, ble den til slutt overført til Alfred P. Sloan museet i Flint, Michigan. Tidlig i 80-årene, da jeg ba om å få se den, ble jeg tatt med på et støvete bakrom, der sto juvelen, nesten bortglemt. Men så ble den hentet til en konsept-bil avdeling på Henry Ford museet i Dearborn hvor den fikk en liten oppshining, og da GM begynte å bygge opp en Heritage-samling i Warren ble bilen utsatt for en nennsom restaurering. ”Vi ønsket ikke å gjenskape en perfekt, skinnende, drømmebil” sier Dale Jacobson som står i spissen for restaureringene der. ”Vi reparerte det mekaniske som ikke fungerte, og fjernet noen store sår. Men ellers har bilen den samme brukspatinaen som om Harley Earl nettopp hadde parkert den”.

Nå skal GM hente bilen til Europa, den får sin første opptreden på Goodwoods Festival of Speed i juli og burde bli en sentral attraksjon på sommerens klassisk-bil karusell.