Pininfarinas Mester-Maser

Opprinnelig var jeg litt nedlatende overfor Artedinamica, ”enda en mytebærer” eller hva jeg kalte den. En Ferrari/Maserati-utstilling på det Moderne Museet i Tokyo.

Så dukket en helskala-modell av Ferrari FX opp – eller F 60 som den skal hete når den debuterer i Paris om 5 måneder. Praktfull i den rå avdelingen.

Og så kommer hjælpe meg de første skissene og stylingmodellene av det som skal bli Maseratis nye Quattroporte når den skal åpenbares på Frankfurtutstillingen i 2003. Og – se selv – dette er ikke bare enda en bil. Dette kommer til å bli et bilistisk høydepunkt som kommer til å leve lenge etter at rust og råde har spist opp de siste rester av alle som trillet og gikk i den 21.århundre.

Quattroporte-historien (navnet betyr, som du kanskje aner: fire dører) hos Maserati er ganske lang og utmerker seg ved å være representert av ganske heslige biler. Den første kom en gang i 60-årene, og var skapt av, og bygget hos, Frua. Hvordan han klarte å selge nesten akkurat det samme designet til god-smak representanter som BMW og Glas og andre produsenter, vil for alltid forbli et mysterium.

Hos Maserati varte den til det kom en Bertone-utgave, tegnet av Giugiaro (og den er han ikke spesielt stolt av i dag) tidlig på syttitallet. Den varte forbausende lenge, helt til Alessandro de Tomaso, som da eide Maserati, ba Marcello Gandini (som blant annet hadde gjort Miura og Stratos) tegne en ny firedører. Dette var Gandinis første for Maserati, og kom bare så vidt på gaten før Fiat overtok Maserati i 1993.

Etter at Maserati ble lempet over til Ferrari har en firedørs hele tiden ligget høyt oppe i mappen til produktstrategene, og det har sågar vært ganske klare signaler om at det oppdraget verken ville gå til Bertone eller til 3200 GT-tegneren, Giorgetto Giugiaro, men til Ferraris hoffskredder Pininfarina.

En gang har de foreslått en firedørs Ferrari. Det var spesialmodellen ”Pinin” som Pininfarina hadde bygget i anledning feiringen av et eller annet langvarig forhold mellom dem og Ferrari. Enzo Ferrari brukte mange år før han til slutt besluttet at fire dører ikke var forenlig med Ferraris image, men den løsningen de har funnet nå hadde han sikkert applaudert.

Før vi i det hele tatt så så meget som en strek, var det mange som var bekymret over at Pininfarina ikke ville klare å frigjøre seg nok fra Ferrari-røttene sine, når de fikk et slikt oppdrag. Hvor feil vi tok!

Dette er ren Maserati, med en rekke sentimentale tilbakeblikk. Det er mulig Sergio Pininfarina vil krangle med meg om dette, men for meg er det enda mer gammel Zagato enn gammel Pininfarina i disse skissene. En rekke italienske karosserifabrikker skapte kostymer til Maseratis særdeles utadvendte A6G i midten av femti årene. Pininfarina hadde et par praktfulle, men de som fremdeles står som påler, er de 20 som ble karossert av Zagato. Der var aluminiumen trukket tettere rundt rørrammen enn buksen er trukket rundt rumpa på en matador, det fantes ikke et gram overflødig visuelt fett, og fronten hadde akkurat det samme målbevisste preget som dagens Pininfarina-skisser viser oss.

Nå er det ingen som tror at denne nye Maseratien blir like rå som disse forbildene. A6G var en sivilisert utgave av A6GCS, en av datidens mest sukssessrike 2 liters racersport-biler. Den ble temmet av Vittorio Bellentani, en førsteklasses ingeniør som alt for få husker i dag. Hans meget mer berømte forgjenger, Vittorio Colombo, hadde desertert til Bugatti der han kjempet en forgjeves kamp med franskmannens krampetrekning, en abort av et Grand Prix prosjekt. Bellentani erstattet den doble tenningen med en enkel, nøyde seg med tre forholdsvis greie Webere og erstattet tannhjulsdrevene til kammen med et kjededrev. Dermed forsvant også mye av musikken, men de 150 hestene ved 6000 omdreininger var starten på Maseratis renommé med bombesikre motorer.

Men for å komme tilbake til 2003-modellen. Dersom det i det hele tatt kan interessere, så skal dette perfekte skallet inneholde 4,2 liters motoren, litt mer passende trimmet, med samme transmisjonsutvalg som finnes på coupéen i dag. Akselavstanden blir trolig rett under 3 meter, så vi har nok mer Jaguar S-dimensjoner, enn Mercedes S. Men snakk med Ferrari-folket, de er helt klare til å konkurrere direkte på BMW 7/Mercedes S.

Og selvfølgelig blir det minst like meget en bil av dette, som en perfekt skulptur. Men dersom Alfa Romeo Brera og Maseratis nye Quattroporte virkelig er i ferd med å gi oss beskjed om at vakre ting igjen blir akseptert, kan fremtiden virkelig bli lystelig.