Gruppeunntak: intet drama

I slutten av forrige uke tok Europa-parlamentet for seg forslagene til endring av bilbransjens Gruppeunntak, det regelverket som gjør at bilfabrikker og –forhandlere får lov til å oppføre seg annerledes enn det som er forutsatt i Romatraktaten. Da dette skjedde den 29. og 30. mai, hadde både selve hendelsen og det sannsynlige utfallet vært kjent lenge, og vakte overhodet ingen oppsikt i det bilproduserende Europa. Derfor ble det selvfølgelig litt spesielt når det på norske nett-sider står at ”overraskende for de fleste har EU-parlamentet bestemt seg for ikke å åpne bilbransjen i Europa for konkurranse”.

For det første er det viktig å vite at Parlamentet ikke har noen medbestemmelsesrett i dette arbeidet, og det er stor tvil om i hvor sterk grad Kommisjonen følger ”rådene” fra Parlamentet. Hva som også er viktig er at Parlamentet stemte over en rekke punkter i Mario Montis forslag til endringer i Gruppeunntaket, og selv sa han etterpå at han egentlig var overrasket over hvor stor tilslutning han hadde fått. Vi må huske på at Parlamentet er utsatt for påvirkning fra 15.000 registrerte lobbyister, bilindustrien er for tiden en av de som er sterkest representert, og innvendingene mot Montis plan har vært enorm fra dette holdet.

For eksempel har den tyske Forbundskansleren kastet seg inn i diskusjonen med hele bredsiden og snakket om hvor mange arbeidsplasser som vil forsvinne i Tyskland, dersom reformen blir vedtatt. Det er klart at slikt gjør inntrykk på politikerne i Parlamentet.

Medlemmene av Kommisjonen er atskillig coolere, og forholdsvis vant med slik påvirkning. Konkurranse-kontoret til Mario Monti har vært ute en uværsnatt før, de har blant annet satt en stopper for en rekke foreslåtte storfusjoner i Europa de siste årene (Scania Volvo er vel den vi kjenner best). I dag sitter Monti i møte der mer enn 120 innvendinger kommer mot hans forslag til hvordan nytt regelverk for fusjoner og sammenslåinger skal se ut, i morgen skal han igjen se på spørsmålet om rettigheter til kringkasting av store fotballmesterskap, samtidig som et rådgivende politikerutvalg i EU igjen skal se på Gruppeunntaket. Fritid er ikke det disse folkene er plaget mest med.

Men selv om man leser Parlamentets avstemningsresultater med bilindustriens briller skjedde det ikke annet enn at det ble et stor flertall for et forslag om at overgangsordningen skulle forlenges, fra 1. oktober 2003 til 1. oktober 2005. Det er med andre ord ikke tvil om at de aller fleste forslagene til endring av Gruppeunntak (bortsett fra de som Montis kontor allerede har revidert) blir gjennomført, men det kan fremdeles være et spørsmål om når overgangsperioden tar en slutt og ALLE må rette seg etter det nye regelverket.

Bortsett fra at det sannsynligvis har liten praktisk betydning hva Parlamentet sier eller ikke sier i akkurat denne saken, vil dette bli et kasus som senere kan brukes som eksempel på den illeluktende delen av EU. I en av sine omtaler av denne saken skriver Financial Times, med en viss undertone, at en europeisk parlamentariker som har arbeidet med denne saken ikke har behøvd å betale en enste arbeidsdag-lunch de siste tre månedene.

Poenget med denne lille saken er imidlertid bare å fortelle at foreløpig er det intet uventet som har hendt med hensyn til gruppeunntaket, og det er ingen ny eller gammel dramatikk på gang.