Auksjoner med trøkk

Amerikanske RM Auctions åpnet auksjonsrunden under Pebble Beach weekenden. Vanligvis ser snobbene litt ned på dette selskapet, de selger masser av biler uten reserve, og katalogene deres er som regel langt på den andre siden av glossy. Til gjengjeld er det heller ikke alltid så nøye med hva det er de pusher, og beskrivelsen av objektet er vel heller ikke alltid like nøyaktig. Og man skal være svært interessert for å jobbe seg gjennom hele katalogen: 1949 Ford Woodie Custom/Corvetten som vant Sebring i 1967 for Sunray DX olje/en slags Bugatti type 57 og en ganske vanlig DB4 om hverandre.

Men så drar de til med en virkelig juvel, en bil av den typen toppselskapene som Coys eller Bonhams hadde gitt bort sine felles bestemødre for å få i sine kataloger. Blant de nesten 200 hummer og kanari-objektene som skulle selges i Monterey, og som de fikk inn til sammen 19,3 millioner dollars for, fant man som Lot 143 Le Mans vinneren fra 1962.

En forbausende original bil med en troverdig historie, visstnok den siste Ferrari 330 Testa Rossa som ble bygget. 5,9 millioner dollars falt hammeren ned på. Det man kan slå fast etter den er at markedet fremdeles er godt for gode objekter, på tross av aksjekurser og revisorproblemer.

Den siste auksjonsprisen på samme nivå var vel hammerslaget på en Bugatti Royale i 1987. 5,5 millioner pund, men det viste seg å være monopolpenger og bilen har vært omsatt privat til meget mer edruelige priser siden den gang.

”Antakelig er dette en riktig pris” sier en av dem jeg tror på i slike sammenheng, Peter Kaus, som eier det nydelige Rosso e Bianco museet litt sønnafor Frankfurt. Selv betalte han også en riktig pris, og viste samtidig sin sedvanlig gode smak, da han la 115.000 dollars på bordet for en meget akseptabel åpen Alfa Romeo 6C 2500 fra 1949. I motsetning til Ferrarikjøperen gjorde han det heller ikke særlig anonymt.

I skrivende stund har jeg ikke fått resultatene fra Christies dagen etter på Pebble Beach, men alle kjenner nå miseren under Monaco-uken. I halen på Grand Prix har man det historiske GP og der er det også penger ute og går. Men ikke bare penger viste det seg i år, også sunn fornuft. Både Bonhams og Coys hadde pompøse opplegg, til sammen 330 katalogsider presenterte 120 forholdsvis middelmådige biler med oppblåste reserver. Å lese de katalogene er som å lese bilhistorien skrevet av Sannhetsministeriet i Orwells 1984. Grev Trossis Alfa, som den Kaus kjøpte i California, var plutselig blitt en åpen en. Frem til mai har den alltid vært lukket. En Ferrari P50 med chassisnummer ZFFTA46B000103097 skulle vært typens første produksjonseksemplar. Produksjons! Og hva en moderne interpretasjon av en Bizzarini P538 er, vet vel bare Coys.

Dersom dere ikke ler så dere detter av sofaen så la det være klart at det er dumt å bruke pengene sine på slikt. Det er det heldigvis noen som forstår. Men tross alt gikk det to eksemplarer av Ferraris 550 Barchettaer. 2 stykker av til sammen 448 produserte. Ting tyder på at det kanskje ikke blir det samleobjektet allikevel. 244.500 Euro for den røde 239.000 for den grå.

Men allikevel: auksjonspublikummet begynner å bli litt kritisk.