Ford trakk ut kontakten

Da Ford overtok Th!nk-fabrikken i Aurskog i 1999 og Jac Nasser lovte å sette Aurskog Høland på verdenskartet var det begeistring. Og da han sa at de skulle produsere 5.000 slike biler i året var det faktisk noen som trodde på ham. Konge og statsråder og masse fint folk smilte begeistret.

Siden den gang har Jac Nasser forsvunnet ut til venstre, etter å ha gjort fryktelig mye annet galt også. Og Fords nåværende ledelse løper fremdels rundt for å feie den ene Nasser-kastanjen etter den andre ut av ilden.

Hele tiden har det jo vært pinlig åpenbart at dette er et produkt folk nødig vil ha. Ikke en gang med såpass store incentiver som i England (50.000 kroner i subsidier hvis du kjøper en slik) er det akkurat noen kø foran butikkene. Litt over 1000 av dem er fremstilt til nå, det er mulig noen er solgt, men de fleste er vel ute på leasing. Jommen bra de er lett resirkulerbare.

Da Th!nk-gruppen ble flyttet til California i mai 2000 slo vi fast at det norske produktet ikke akkurat spilte noen overveldende rolle i det nye Ford-opplegget. Vi fulgte franske studenters nedslående konklusjoner om Thinks fremtid i franske bykjerner – et prosjekt som den franske Ford-importøren satte i gang. For femti uker siden kunne vi fortelle at nå skulle interiør-designet på den nye, litt større, Think-modellen godkjennes av styret. I februar 2000 kunne vi fortelle at styreformann John Wallace ikke ante hvor mange biler som ble produsert på Aurskog, og at anslaget hans om fremtiden var helt på jordet. Vi siterte også Wallace, da han på et bly/syre-batteri seminar kunne fortelle at Think i hvert fall ikke ville ha bly syre mer, men noe meget mer avansert – hva det skulle bli, sa han ikke. Og da Ford søkte om amerikansk importtillatelse for 750 biler, på tross av at den ikke var typegodkjent, kalte vi det en krampeoperasjon for å holde produksjonen i gang.

Det påfallende fra vårt ståsted, var at heller ikke de gode, positive Think-signalene ble omfattet av noen interesse eller oppmerksomhet fra produsent eller eier. Vi har vel skrevet seks ganger så meget om Think, og av og til har vi også forsøkt å være litt begeistret, som det vi har funnet på Thinks eller Fords web-sider. Det har hele tiden virket som om selv halvhjertet hadde vært en alt for positiv beskrivelse av interessen fra eierens eller produsentens side.

Da CAR i en av sine siste utgaver skrev positivt om Think City men tilføyde at produksjonen snart skulle legges ned, bare at man enda ikke fikk noen til å innrømme det, og da vi den siste måneden forsøkte å hjelpe en kompis fra BBC med å besøke fabrikken, men ikke engang fikk skikkelige avslag – begynte tegningen å bli ganske klar.

Imidlertid er det dumt dersom man skal begynne å tro på skumle konspirasjonsteorier når denne delen av norsk bilhistorie skal skrives. Bilens konstruksjon var ikke god, kvaliteten var elendig (Fords egne ord) og elektriske bybiler drevet med oppladbare batterier kan bare overleve ved hjelp av kunstig åndedrett og Intravenøs næring. Gratis bompengepassering er ikke nok.

Det positive er at verdien på originale brosjyrer, og de samlede utgaver av nyhetsbrevet fra Th!nk Nordic, nå kan få en viss verdi på samlemarkedet.