Takk for Paris, eksentriskere blir det ikke

Antonov transmisjoner er et selskap jeg alltid besøker når de stiller ut. Uten å miste verken pusten eller motet, og åpenbart også uten å miste tilgang på kapital, jobber de med automatiske transmisjoner som stadig blir bedre, stadig kommer nærmere produksjon og som stadig flere bilprodusenter viser interesse for – uten at det egentlig skjer noe annet enn at denne gangen har de en ny demonstrasjonsmodell parkert oppe på taket og – visst – vi er hjertelig velkommen til å prøvekjøre.

De var selvfølgelig på plass i Paris også, men hvordan…..? For ved siden av var en annen stand der det sto noe hvitt, som så tredve-års og italiensk ut, og som egentlig bare manglet møkkastripene etter å deltatt med suksess i den minste klassen i Mille Miglia.

Det viste seg, selvfølgelig, at Antonov hadde en finger med her også. For oppi bilen, som er noe av det morsomste jeg har sett på lenge, satt det en firetakts motor av en type som man muligens kan finne et eller annet sted i dr. Wankels periodiske motorinndeling, men ingen andre steder. Hva skal vi beskrive den som? En ventilløs firetakter med varierende volum på forbrenningskammeret der vi ikke har sylindre og stempler men sleider og kamre, og der bevegelsene nærmest ser ut som strekene i et rektangel der hjørnene er så slappe at man kan bevege på dem.

Med andre ord forholdsvis eksentrisk – ikke bare i bevegelsene. Men motoren virker, flere prototyper har vært utprøvd, og oppi denne lille bilen satt det en kompakt enhet som veide 30 kg (slagvolum blir uten sammenlikningskraft i dette tilfellet) og presterte 4,6 kw.

Det var åpenbart nok for dette lille vidunderet som veier under 400 kg. Men heldigvis får vi klar beskjed om at bilen også er konstruert for å ta annet maskinelt utstyr. En tre-sylindret på 54 hester har for eksempel vært brukt, den ga førsteklasses prestasjoner fikk vi høre.

Bilen skal være inspirert av Bugatti Atlantic, sier han som gjorde den (og han burde vel vite det), men jeg insiterer på at for meg gir den mye sterkere assosiasjoner i retning av italienske spesialkarosserier på små Fiater fra siste halvpart av 30-årene. Det er flere Ghia, Viotti, Bertone og andre spesialkarosserier jeg ser for meg.

Men det spiller sånn sett ingen rolle, at noen kan lage noe såpass lite (3,5 meter lang) såpass rundt og lekkert er mer enn god nok begrunnelse til å besøke Paris-utstillingen. Døren i seg selv er jo et kunstverk, for ikke å snakke om dashbordet og interiøret med den knekkede gearspaken og tre-rattet. Brukskunst.

Jeg lover ikke at dette blir det siste fra Paris, men nå er i hvert fall utstillingen stengt, så det vi ikke har fått samlet til nå vil bli glemt. Men samlingen vår ble jo etter hvert den største vi har hatt her på BilNorge fra en bilutstilling. Og mange av de tidlige artiklene vi skrev i forkant av messen er etterfylt med mer detaljerte bilder. Vel verd nok et besøk. I vår hovedartikkel Paris 2002 har vi sortert artiklene på merke og modell slik at du lett finner frem. Bon Voyage!