Laverda gjenoppstår

SFC heter den nye modellen, men det, og den orange fargen, er vel også det eneste som er retro her, for ellers er alt nytt. Nytt i forhold til Laverda i hvert fall, for den store 60 graders V2 motoren er den samme som sitter i Aprilias Mille-familie. Her har den 133 hester ved 9.500 omdreininger og skal gjøre det mulig å nå 280 km/t.

Gitterrør-rammen virker som den er stiv nok til å sørge for meget brukbare kjøreegenskaper, samtidig er det åpenbart at det er lagt vekt på å gjøre den åpen nok til at alle komponenter som trenger vedlikehold er enkle å nå. Bakhjulet er hengt opp i to armer, men med monoshock, mens forhjulet henger i en 43 mm Öhlins upside-down gaffel. Bremser fra Brembo og felger fra Marchesini lyder også godt.

Litt uvanlig er det å krumme eksosrørene innover bak, slik at de følger sykkelens konturer når du ser den ovenfra. Men det er endel slike detaljer, baklyset også forresten, som ser ut som en gammeldags skive på en telefon, som gjør at denne modellen skiller seg ut.

Selv om SFC 1000 fremdeles betegnes som en studie regner alle med at den vil se slutten av et produksjonsbånd ganske snart, og følger Aprilia gammel oppskrift vil denne første utgaven bli bygget i begrenset antall til en salgspris som ikke akkurat blir begrenset. Men så kommer modell til å følge modell, stort sett på samme lest, men med forskjellig karakter og utseende.

Det som skal bli virkelig spennende er å se om Aprilia-inginiørene har klart å bygge inn gamle Laverda-kjøreegenskaper i den nye modellen. Laverda pleide å være ”hår-på-brøstet” sykler i mye større grad enn de andre italienerne for femten år siden. Men kanskje er det ingen tilbake som har hår på brøstet?