Ducati for damene
Jeg har kanskje nevnt det før, at Ducati er noe av det jeg har visse følelser for. Da gjorde det ikke noe at de ledet de første seks rundene i sitt debut-løp på Suzuka heller. Og at de er i ferd med en av de mest spennende visuelle produktpresentasjonene burde glede i hvert fall våre kvinnelige brukere. Ducati er i ferd med å bygge opp et metaprodukt som går uttapå Ferrari. Her jobbes det bevisst med myter og med tradisjoner og med følelse av eksklusivitet og med italiensk livsglede og alt som hører til. Dessuten er jo dette en fabrikk som leverer. Fra gravens kant til forretningssuksess av dimensjoner, samtidig som produktene igjen nyter respekt også hos de mest seriøse motorsyklistene og ikke bare hos posørene. Og ingen kan vel krangle på at Ducatis design har vært trend-bærende i mc-verdenen. Deres ”nakne” Monster er vel ti år gammel nå, det er vel ikke den mc-fabrikk som ikke har gjort forsøk på å etterligne den stilen. At fabrikken også har herjet villt i Superbike-klassen, på tross av at de vel ikke har hatt verdens beste gatesykler, alltid, har jo ikke akkurat vært med på å bygge ned renommeet. Nå har de sine eksklusive Ducati Shops over store deler av verden der de, akkurat som Harley, selger mer utstyr, klær og accessoirer enn de selger motorsykler. Det utgis vegg-til-vegg bøker om merket, museet er bedre enn de fleste andre merkemuseer, og nå har de altså bestemt seg for å ta stor-tyren ved det store hornet. De har utviklet en sykkel som for ordens skyld kalles Desmosedici – Desmo er jo snart et like viktig merkenavn som Ducati og navnet antyder altså desmodromisk styring av seksten ventiler (bare glem det, det er ikke viktig, men desmo-biten antyder altså en slags tvangsstyring). Viktigere er det at de går for en firesylindret motor, slik at man kan beholde antydningen av den klassiske L-formen som alle Ducatis motorer har hatt siden tidlig jernalder. Og ganske viktig er det også at de har ansatt Loris Capirossi og australske Troy Bayliss som førere. Og franske Gerard Rancinan som fotograf. For det er her dagens lille melding egentlig starter. Rancinan gjør mye, blant annet reklame. Men nå er han i gang med en serie han kaller Speed Art. Han skal følge Ducati Corse teamet i år, han skal jobbe med fem eller seks store tema, som så – ved sesongens slutt – skal resultere i både en kunstutstilling og en større bok. Og midt oppi fabrikkens og førernes anpustne arbeid før sesongstart fikk han jommen tid til å fullføre den første delen av dette prosjektet. Der har han tatt utgangspunkt i Michelangelos ”Skapelsen” i taket på det Sixtinske kapell. To forholdsvis veltrente motorsykkelførere i hvert sitt reagensrør med selve hovedskapelsen i midten. Det første prøvefotoet er klart – det kan ikke annet enn antyde hva dere går glipp av dersom dere ikke får med dere alt når året er omme. Lekkert gjort, og helt klart at dette er ikke bare noe for gutta. Men dersom dette blir for artistisk så kan dere jo kose dere med resten av Ducati-myten på www.ducati.com - der for eksempel den nye Multistrada er klar i disse dager. Og blir det for mye Ducati av dette kan dere klikke dere inn på vår assosierte mc-side, MC Journalen der du finner resten av motorsykkel-verdenen presentert. Artikkel fra www.firmabil.no URL: |