Speedometeret er 100 år!

Guttunger kliner trynet inntil spreke biler i gata for å se hvor høyt skalaen på speedometeret går, mens travle sjåfører gremmes over hvor sakte det går i køen. Og mange har nok pekt på dette instrumentet og ytret ”den nåla var aldri over 80!” mens en politimann står utenfor det nedsveivede vinduet og mener noe annet.

Helt tilbake på 1500-tallet hadde Leonardo da Vinci tegnet et hastighetsmålende instrument. Rundt 1835, med fremveksten av jernbane, ble det utviklet hastighetsmålere for lokomotiv. Men disse var ikke egnet for å bruke i biler, da de kom i produksjon.

På slutten av 1902 kom en ung tysker ved navn Otto Schulze ut fra patentkontoret i Berlin med sitt patent på hastighetsmåler, eller speedometer. Dette var i bilens ganske spede barndom, og frem til da hadde ikke bilene særlig mye hastighet å måle. Men produksjonen av oppfinnelsen kom igang i 1905, og ti år etter var det ganske vanlig med speedometer i biler.

Herr Schulzes instrument var til å begynne med noe man ettermonterte på biler, ingen bilfabrikker hadde dette som standard. Men fra 1910 ble speedometer med på listen over standardutstyr hos Ford Motor Co.

Det opprinnelige speedometeret som fikk patent i 1902, fungerte ved hjelp av en fleksibel stang som overførte rotasjonshastigheten fra dekket til speedometeret. Speedometeret hadde en magnet i stadig rotasjon, som overførte magnetisk kraft til en metallplate med en peker. Denne pekeren var fjærbelastet, slik at jo mer kraft fra magneten, jo større utslag gjorde pekeren. Ganske enkelt forklart.

Siden den gang har speedometere gått gjennom en formidabel utvikling, og snart kommer det biler med projisering av hastighet og mye annet opp på ruta foran sjåføren.