Fighter fra Bristol

Det er ikke så lenge siden Bristol presenterte sin forrige nye modell. Blenheim dukket opp for ti år siden og er senere fornyet såpass meget at den nå finnes som Mark. III. Underveis dukket også Speedster opp – en fornøyelig sak, en Blenheim der alt over hoftelinjen er skrapt av, der to små aero-screens beskytter fører og passasjer – så vidt – og der fronten er erstattet med en som er hentet rett fra de praktfulle femtitalls-modellene 404 og 405.

Denne fronten har forresten sin egen historie. Da 404 ble konstruert – Bristols eneste andre 2-seter, før Fighter nå er på plass (se bort fra spesialmodellene) var flydelen av Bristol ivrig opptatt med å bygge verdens største fly: Brabazon. Flyet døde, 707 ble utviklet samtidig og jet-motorer hadde nok enkelte fordeler sammenliknet med parallellkoblede stjernemotorer, men luftinntakene i vingene som ledet luft til de store stempelmotorene, overlevde og ble fronten på 404 og senere 405. Og i fjor, altså, på Speedster.

Men mens Speedster bare var en take-off på noe kjent, er Fighter en helt ny bil. Riktignok i solid Bristol-tradisjon hele veien, fra et enormt stivt separat chassis, via håndbanket alu-karosseri til den spesialbygde Chrysler-motoren. Men denne gang er det ikke den største lastebil V-åtteren fra fabrikken i Mexico eller Canada man benytter, men en spesialutviklet Viper-enhet. 525 hester yter den her, og 714 Nm. Bristol hevder effekten øker ved høyere hastigheter på grunn av at en ram-effekt gir en slags overlading – de brukte den effekten på fly under annen verdenskrig. Her er forresten høy hastighet over 333 km/t påstås det – hurtigere enn flere av deres fly for 60 år tilbake.

Som eier av en tilsynelatende veldig strømlinjeformet Bristol håper jeg virkelig at konstruktørene denne gangen har gjort summene sine bedre enn i 1952. Aerodynamisk overstyring var ikke fornavnet en gang. Midt i en motorveisving i 150 kunne bilen plutselig lette bak, og gjøre en 360 grader. Vennlige vindtunnel-operatører hos Ford viste meg hvorfor: bilen var bygget som en vinge, og den hadde et løft på mer enn 450 bak fra 150 og oppover. Nå har ikke Bristol gitt oss noen aerodynamiske data på den nye modellen, men vi får regne med at de har lært litt de siste 60 årene.

Derimot legges det vekt på at her er det enorm komfort i tillegg til vanvittige prestasjoner. 0-100 i engelsk klubb-komfort ser ut til å være navnet. Måkevingedører og svært lange gearutvekslinger er andre særpreg. 100 km/t i første gear, 160-krusing med 2.450 omdreininger i sjette hører med til spesifikasjonene.

Synd ikke Kong Hussein fikk oppleve denne – han hadde sikkert kjøpt tre av dem tvert. Men Bristol, som i dag ikke har noe med fly å gjøre – de to avdelingene ble skilt i 1960 – sier at den foreløpige korte Fighter-serien for lengst er tatt hånd om av ventende kunder. På tross av en pris på 230.000 pund.

Bristol sier aldri noe verken om kunder eller produksjon, men venner i nærheten av ”fabrikken” i Bristol sier at man faktisk bygger inntil to biler i uken nå.