MEGA

Bak Mega står Frankrikes største mopedbilprodusent, Aixam, og ser man på Mega-logoen en gang til, drar man kjensel på Aixams logo, som har samme form og farge men har en stor A i stedet. Det finurlige er at M-en i Mega-logoen er utformet ved å ”brette ned” toppen av en A, og dertil påsatt vinger. Tilfeldig? Vel, i hvert fall smaker Mega atskillig mer av fugl enn Aixam.

Det var i 1992 Aixam i Aix-lesBains lanserte merket Mega som skulle stå for den rake motsetning av deres velkjente mopedbiler. Den første modellen, Mega Club, var imidlertid svært så prosaisk: En mellomstor pingle-SUV med Peugeot bensinmotor på 1,1 eller 1,4 liter, alternativt 1,5 liters diesel og to- eller firehjulstrekk. 4WD-overføringen var hentet fra Citroën AX i 4WD-utgave. Men om ikke annet var Clubs plastkarosseri både hipt og fikst, hele bakenden kunne skiftes ut med løse alternativer, og dermed kunne man ha både varebil/stasjonsvogn, pickup og cabriolet i en og samme bil.

Kamuflert koloss
Bare et par måneder etter at publikum fikk stifte bekjentskap med Club, lanserte Mega det som fabrikken selv kalte ”en høyteknologisk mastodont på hjul”, Mega Track. Med en lengde på 508 cm, en bredde på 222 cm og vekt på 2,28 tonn var den å regne som en av verdens største personbiler – og den var like fullt utformet som en sportscoupé, komplett med høyt plassert hekkspoiler! Proporsjonene var så samsvart med ordinære sportscoupéer av andre merker at man måtte se bilen i virkeligheten eller avbildet i et miljø for å forstå hvor stor den var. Helt Mega, med andre ord!

La oss gå på innmaten. Motoren var en midtplassert 6-liters Mercedes-Benz V12 på 395 hk som drev beistet via en 4-trinns automatgearkasse og permanent firehjulstrekk. En hydraulisk styrt bakkeklaringsregulator gjorde offroad-kjøring til null problem. Kupéen med plass til fire var polstret i skinn og stinn av øvrige luksusdetaljer, og mangelen på direkte utsikt bakover ble avhjulpet av et strategisk plassert videokamera.

Monte Carlo fra Monte Carlo
Mega Track kom ikke i produksjon før i 1995 – i det små, selvsagt, for prisen var astronomisk – og likevel var bremseskiver av karbon ekstrautstyr. Samme år overtok Aixam-Mega et annet superbilprosjekt ved navn Monte Carlo. Også dette var en midtmotorbil, som hadde blitt utviklet av en gruppe bilentusiaster i selve Monte Carlo i årene 1990-93, derav navnet.

Monte Carlo skulle være en ”Ferrari-killer” og var basert på Formel 1-teknologi. Monocoque-kupéen besto av karbonfiber og hang sammen med hjelperammer av alu-rør foran og bak. Samtlige hjuloppheng var justerbare, og karosseripanelene var av Kevlar. Prototypene hadde Lamborghini V12-motorer på 455 hk og toppfart på 305 km/t. Presentasjonen ble foretatt i forbindelse med Monaco Grand Prix 1990, og planen var å bygge 100 biler.

Fra Monte Carlo til Georgia!
Men ikke før i 1992, altså samme år som Mega ble lansert som eget merke, ble produksjonsutgaven Monte Carlo GTB presentert på Detroit-utstillingen. Nå hadde den en 4-liters Carlo Chiti-utviklet V-tolver som ved hjelp av to turboer fikk fram 720 gamper. Ved Monaco GP samme år ble det vist en åpen versjon, Beau Rivage, der turboene var fjernet og motorvolumet redusert til 3,5 liter. Og med disse besparelsene var effekten tilbake til utgangspunktet, 450 hk.

I 1993 ble Monte Carlo-prosjektet solgt – til Georgia! Selskapet som var interessert var for øvrig det samme som kontrollerte den russiske jagerflyprodusenten MiG. De planla å bygge tre versjoner av Monte Carlo-bilen under navnet MiG: 2-seteren M100, 2+2-seteren M200 og en 4-dørs sedan, M300. En prototype dukket opp under treningen til 24 timers-løpet ved Le Mans 1993, men så hørte man ikke mer til det russiske jagerflyet med innadvendte dyser og landeveiskompleks før Mega kunngjorde at de hadde overtatt prosjektet to år senere og plasserte den samme V12eren i den som i Mega Track, altså en Mercedes-Benz-enhet. Bilen fikk navnet Mega Monte Carlo.

Nedturen
Men heller ikke Aixam-Mega fikk dreis på produksjonen av Monte Carlo-konseptet, til tross for at Aixam-Mega er Frankrikes tredje største bilprodusent etter Renault og PSA-gruppen, og til tross for at Frankrike utvilsomt har et markeringsbehov på superbiler. ”Hverdagsmodellen” Clubs etterfølger Concept ble presentert på Paris-utstillingen høsten 1998, også i LPG-versjon, men også den så ut til å stoppe opp. Mega fortsatte å komme med buggy-prototyper til ørkenrallies og en slik ”Mega Desert” ble nummer to totalt i Dakar-Kairo i 2000.

Muligens er det VWs satsning på å få Bugatti ut på markedet igjen som har skremt mopedbilprodusenten i Aix-les-Bains, i hvert fall har vi hørt lite om Mega siden 2000, da fabrikken la ut teksten ”ikke i handelen” under bildepresentasjonene av Mega Track og Mega Monte Carlo. I 2002 fikk en ny serie ultra-lette distribusjonsbiler innenfor mopedbil- og mc-bilrammene tildelt Mega-emblemet, men selv deres stilige design kunne ikke dekke over at dette var Aixams ”kommersielle linje” og bare en skygge av den storheten som Mega var tidligere, om ikke annet så rent fysisk.

Til Norge

I september 2006 startet Bergensfirmaet Maskin & Anleggsutstyr AS import av de små Mega MultiTruck lastebilene, primært i elbil-versjon, men også som mopedlastebil med 400 ccm Kubota dieselmotor eller motorsykkelbil med 100 ccm mer og toppfart 70 km/t.