Hvor nå, Mitsubishi?

Etter fire år, hvor Daimlerchryslers eierandel i Mitsubishi er i nærheten av 40 prosent, nekter plutselig tyskerne å legge mer penger i potten, og de legger sin eierandel ut for salg. På japansk side forsikrer alle de andre Mitsubishi-selskapene at de er klare til å støtte bilprodusenten så sterkt de kan. Men uten internasjonale røtter, med solid gjeld, og med en utydelig, om ikke helt fraværende ledelse, er det vanskelig å se hvordan man skal løse problemet.

Nissan har imidlertid vist at undere har skjedd før.

Stygg ripe også for Daimlerchrysler og Schrempp. Inngangen i det den gang skandaleombruste bilprodusenten – som hadde underslått en rekke saker om kvalitetssvikt – var en del av Schrempps drøm om å gjøre stjernen global. I stedet sitter han der med en amerikansk operasjon som fremdeles ikke er kommet på føttene, en Smart som fremdeles ikke har begynt å tjene penger, et stam-merke (Mercedes) som må se seg forbikjørt både her og der, og med en aksjonærmasse som begynner å bli vanskelig å kontrollere.

Det var generalforsamling i Berlin for to uker siden der han måtte parere ganske kraftig kritikk som ikke bare gikk på sak (Maybach for eksempel – hva skal vi med den?) men også på person. Når bare 87,28 prosent av kapitalen denne gang ga styret tillit, er det oppsiktsvekkende lavt i tysk sammenheng. I 2003 var det 99,34 prosent – det likner meget mer på det som er vanlig i det tyske kapital-establishment.

Omtrent samtidig med generalforsamlingen begynte den nye ”krisen” hos Mitsubishi å bli en del av det offentlige bildet igjen. Selv satt jeg på en strand-restaurant utenfor Barcelona og snakket med et par toppfolk som var på ”utlån” fra Mercedes. De hadde ikke fornyet sin treårskontrakt med Mitsubishi, selv om den offisielle linjen var at ”dette skal gå bra”. Helt frem til i forrige uke var nemlig alle signaler at Daimlerchrysler skulle delta i en nødvendig kapitalutvidelse sammen med de andre eierne. At Stuttgart nixet den avgjørelsen var en genuin overraskelse og kastet miljøet ut i en ganske forvirret jakt på årsak og virkning.

Det hjalp ikke da Rolf Eckrodt, Schrempps håndplukkede Mitsu-general, som alle hadde håpet ville kunnet gjøre en ny Ghosn (Nissans Superman) ble satt som leder for selskapet. Det han i stedet har klart er å øke gjelden med 9 milliarder Euro i løpet av disse tre årene. Hvor meget av det som har gått til å funde fellesprosjekter med den partneren som nå trekker seg ut, kan man bare spekulere i. Men det er selvfølgelig en spennende konspirasjonsteori:

Hvordan fjerne konkurrenter? 1) Kjøp kontroll. 2) Hent masse kapital i markedet som kan brukes til felles prosjekter. 3) Melk systemet for alle mulige synergier på kortest mulig tid. 4) Trekk deg ut og etterlat restene på søpla. Da har du bare tapt den opprinnelige investeringen, men har samtidig kunnet tjene på mange andre områder.

Problemet med denne teorien er at i Daimlerchryslers tilfelle etterlater det dem nok med en del egg i fleisen. De trenger tillit på markedene og blant investorene, Kerkorian-saken i USA skal snart avsluttes, det er ikke sikkert den vil bedre tyskernes renommé. Mange synes det er på tide at Smart-sjefen begynner å konsentrere seg om å tjene penger hjemme i stedet for å reise til Japan og leke slakter. Formel 1-blemmene gir solid backlash også i egen organisasjon.

For Mitsubishi kan dette være en katastrofe. Men historien etterlater ikke akkurat et Daimlerchrysler som lukter friskt av roser heller.