Mitsubishi rekrutterer innenfra

Yoichiro Okazaki (bildet) er en av lederne for Mitsubishi Heavy Industry og langt fra noen bilmann. I februar ble han leder for en gruppe som skulle trekke opp en ny forretningsplan for bilprodusenten Mitsubishi. Den gang pustet man forholdsvis rolig, man visste det fantes problemer, man visste også hvor en del av problemene var. Og en av løsningene ville være å be eierne om flere penger.

Alt så ut til at det ville skje, Jürgen Schrempp, Daimlerchryslersjefen (som eier nesten 40 prosent av Mitsubishi) fikk masse pepper på selskapets generalforsamling for 14 dager siden, men forsvarte sin Asia- og globale politikk så sterkt at alle regnet med at Daimlerchrysler ville følge på. Tyskerne hadde også sendt sitt eget trouble-shooting team til Japan, ledet av dagens Smart-sjef.

Hva som så skjedde vet ingen utenfor nøyaktig, men Daimlerchrysler kom med en overraskende beskjed om at kranen var skrudd igjen og at aksjeposten var for salg.

En ganske spennende konspirasjonsteori som begynner å dukke opp er at nå har japanerne fått nok. Det er ikke tvil om at Mitsubishi var på felgen da Daimlerchrysler plukket dem opp for i underkant av 3 milliarder Euro for fire år siden. Men det er heller ingen tvil om at selskapet ikke har vært drevet optimalt. I dag er gjelden på 1,14 trillioner yen, som oversettes til ca. 10 milliarder dollars, og den kapitalen som (tror man) var nødvendig for den foreslåtte utvidelsen ble hevdet å være 6,5 millioner dollars.

Så går teorien på at signalene fra Tyskland om at de i så fall ønsket 50% av selskapet ved en aksjeutvidelse, ble meget negativt mottatt av japanerne som nå syntes det var på tide at de selv tok noen grep igjen. De forskjellige selskapene i Mitsubishi-gruppen er meget tunge, internasjonalt, og eier i dag 23 prosent av bilprodusenten. Kanskje, sier noen, krevde de så mye for sin del at Daimlerchrysler kastet kortene. Og at det i bunnen av Okazakis restaureringsplan ligger at japanske interesser igjen skal ta føringen.

Plutselig er for eksempel den summen som er nødvendig for redningsaksjonen halvert, fra de opprinnelige 700 milliarder yen (ca. 6,5 miilliarder dollars). Dersom man virkelig bruker japanske teknikker vil det nok ikke være store problemer i å finne den summen blant de tre nåværende eierne fra Mitsubishi-gruppen og de 23 selskapene som tilhører familien.

Men markedet lar seg ikke lure. Det må ligge en skikkelig forretningsplan i bunnen, blant annet blir det viktig for bilfabrikken å fortelle om fremtidig produktutvikling og strategiske allianser. Dersom det ikke kommer opp en nytt fundament vil investeringer i bilprodusenten bare underminere aksjeverdien av de nye deltakerne på eiersiden, og det er ikke Japan Inc. særlig tjent med.

Men dersom det kan være noen trøst svettes det nok adkillig i toppetasjen i Stuttgart også nå. Mitsubishi-eventyret er et kaldt eksempel på elendig strategisk arbeid. At også det andre Asia-benet, Hyundai, viser alle signaler på å ville gå sine egne veier, hjelper ikke på Schrempps globale visjoner. At han greide å sikre seg lastebilfabrikken Fuso, under nesen for Volvo, er nok en fattig trøst i den sammenhengen.