På jakt etter en av elleve sauer

Neste gang du skrur på TVen for å se på sportsnyheter, så prøv for moro skyld å telle programmets totale antall innslag, deretter hvor mange av innslagene som handler om fotball, og få med deg hvor tidlig i sendingen fotballinnslagene blir prioritert.

Altså når det gjelder sportsnyheter som et program, ikke om sport som haleheng på ordinære nyhetssendinger. For disse handler som oftest KUN om fotball, selv kamper med under 100 mennesker på tribunen.

Jeg har intet imot fotball isolert sett, men meget i mot å få inntrykk av å leve i et totalitært fotballsamfunn når jeg en sjelden gang unner meg en halvtime foran flimrekassa. Og hvilke alternativer er å se på? Søple-TV eller kvalitetsprogrammer som ødelegges av endeløse reklameinnslag? Jeg har ikke tålmodighet til det heller.

For dagens ungdom er virkeligheten like ille. Husets 12-åring har stort sett valget mellom å sløve foran hjemmets underholdningsmaskiner, å rekrutteres til nærmeste kriminelle dopmiljø eller spille fotball. Heldigvis velger han stort sett det siste. I den grad det kan kalles et valg. Dyktig og ambisiøs er han i hvert fall. Så vi prater mye fotball, selv om jeg heller gjerne skulle ha skapt en barrikadestormer ut av ham for å frelse sin generasjon fra Fotballens Diktatur.

Problemet er at han ikke har noen forutsetning for å se alternativer. Å dra fram eksempler fra “da jeg var ung” hjelper lite. Å hylle forfalne gitarhelter for en som helst hører på norsk rap eller CDen med kampsanger for hans eget lag, eller å prøve å forklare forskjellen på en ungdomsklubb anno 1972 kontra dagens skolefritidsordning er å sette kursen rett i veggen.

Han har aldri sett en ungdomsklubb og kjenner heller ingen som har sett en. Av og til er det like greit å dra fram noen skrøner om at jeg i min barndom gikk på jakt med fatter’n for å fange mammuter med bare treklubber, det synes han i hvert fall er noe å høre på og det virker ikke som om han oppfatter slikt sprøyt som fjernere enn mine Historier fra Virkeligheten.

En dag kom vi inn på ungdommen som for 40 år siden bygde sitt eget motorsenter utenfor Oslo, at de på dugnad bygde både bygningene, banene og veien dit med egne hender, og at det tok tre år før de i det hele tatt fikk gjort den første motor-øvelsen der. Den håpefulle ble interessert. Spesielt når han fikk høre at senteret fortsatt er operativt og at det holdes trialkurs for gutter på hans alder. Han har lenge vært frustrert over at gokartsenteret i gangavstand fra hjemmet hans ikke har noe tilbud til de mellom 10 og 15, så det endte med at jeg meldte ham på et grunnkurs i trial.

Dagen før kursstart kom spørsmålet: – Øh.... hva er egentlig trial for noe?
Det viste seg at han ikke hadde den ringeste anelse om hva det var. Null og niks. Men så hadde han heller aldri sett noe innslag av det på TV, hørt om noen som drev med det, mottatt en eneste brosjyre om det eller fått noen hentydning fra for eksempel skolen om at den slags aktiviteter faktisk er tilgjengelige.

Etter tre dager uti skauen og blårøyken er gutten blitt så hekta at han kjører trial i søvne, for første gang i sitt liv søker han på annet enn nye spill på nettet, nemlig trial-sider, og han legger kontinuerlig mer eller mindre realistiske planer om måter han kan få finansiert sin egen sykkel på.

Så selv i den ensrettede kommers-TVens tidsalder er det håp, folkens: Bare gi avkommet tilgang til noe med motor på eller i, før fotballindoktrineringen jager ungen inn blant de 10 andre i samme saueflokk. Sånt blir det etter hvert ofte bilinteresse av også.