2005: Toyota Prius

Skal man tro folk som tror på Prius så har Toyota oppfunnet Perpetuum Mobile. Seriøse brukere, og ikke minst grav alvorlige motorskribenter, tror at dersom du fyller opp en bil med 150 kg ekstra teknologi så vil det gi bedre drivstofføkonomi, derved lavere utslipp og som følge av det, et bedre miljø.

Jeg er en stor beundrer av Prius, ikke minst fordi den er så godt pakket – konstruktørene har klart å finne plass til utrolig mange komponenter og allikevel gi hyggelig plass til fire personer og ganske meget bagasje. Og jeg er en enda større beundrer av Toyota som har klart å hype denne bilen inn i noe som nærmer seg ren kult-dyrkelse.

Etter min mening er dette et Årets Bil valg som er på høyde med 1972, da de valgte Mercedes-Benz 450 S (S’en var jo kommet to år før, men juryen måtte vente til den verste V8-motoren kom, samtidig med oljekrisen!) og med 1978 da en annen relevant europeisk V8-bil kom først, Porsche 928 – under den andre oljekrisen.

Og nå har vi altså en bil som må dra med seg massevis av kilo ekstra for, tilsynelatende, å kunne spare bensin. Poenget er jo ganske enkelt det at Toyota har lagt på en rekke elementer, stopp start for eksempel, eller regenerative bremser, eller et effektivt planetgear, som utmerket godt kunne vært brukt på en vanlig bil og sannsynligvis nådd enda bedre forbrukstall. Men i Prius ligger det samtidig et ekstra element, 35 kg slappe små batterier og elektromotor som hjelper bilen ved aks, eller som kan brukes noen hundre meter dersom man ønsker fremdrift uten at 1,5 liters bensinmotoren brukes i det hele tatt.

Og det er her det stokker seg for de nyfrelste. Av en eller annen grunn later de til å tro at energien fra batteriene kommer fra himmelen. Mens sannheten er at den produseres dels av bremsing og dels av bensinmotoren. En Prius er ganske enkelt en bensindrevet bil der man heller suppe på tanken og får energi ut i form av bevegelse. Når alle forhold ellers er like får man mer bevegelse ut av en lett bil enn av en tung bil fra samme mengde bensin.

Greit?

Prius er tyngre enn de fleste sammenliknbare bilene. Den krever med andre ord ekstra energi, bare for å trekke på overvekten. Dessuten kan vi nok alle være enig om at å gjøre om termisk energi (fra motoren) til mekanisk og så til elektrisk for så å ta den tilbake til mekanisk er en latterlig ineffektiv transmisjonsmetode.

Men så er det jo visserlig pålitelige organ, og offisielle målinger som forteller at den er økonomisk i drift. Ja visst er den det, men det er jo bare sammenliknet med andre. For utstyr en bil med slike spare-elementer som du finner i Prius og utstyr den også med en mager-motor som denne lille Toyotaen har, og dersom forholdene ellers er identiske, må den bilen bli enda mer økonomisk, dersom den veier – si 75 kg. mindre uten batterier og hybrid-mekanismene.

Jeg har i lang tid bedt om å få se kurvene over spesifikt bensinforbruk på denne 1NZ-FXE (som den heter) motoren med sine variable ventiltider – uten spesiell suksess. Jeg er sikker på at de alene vil vise et forbruk som egentlig gjør EU-syklusen til Prius høyere enn den burde være. Vis meg en annen husholdningsmotor fra Toyota med 13:1 i komp, for eksempel. Å nei, magermotoren er reservert hybriden vår.

Men alt dette betyr ikke noe. Toyota har vært geniale i hypingen av denne modellen. Det startet allerede med en av de naiveste nå-bygger-vi-en-bil-bøkene som noensinne er skrevet. ”The Prius that shook the world”, skrevet av Hideshi Itazaki og utgitt på Nikkan Kogyo Shimbun (Tokyo) allerede i 1999 – før den vel egentlig hadde rystet noe som helst. (ISDN-nummeret, for de av dere som vil ha en måpende leseopplevelse er 4-526-04376-1).

Det jeg virkelig gleder meg til er at Toyota kommer med en bil uten all denne ekstra massen, og uten den TV-skjermen på dashbordet som åpenbart har lurt mange til å tro at her skjer det ting av nesten overnaturlig karakter, som både er lett, der materialbruken er minimal og gjenbruk skjer uten problemer (med andre ord en bil med et positivt kjederegnskap) og som har akseptabel plass og er økonomisk både i innkjøp og bruk. Som for eksempel en vi skal møte om noen måneder: den lille Aygo. En bil som garantert kommer til å leve godt på egne kvaliteter og som ikke trenger masse mumbo jumbo hype.

Men det skal Toyota ha: de har satt bil og bærekraft på kartet, synd bare at de måtte ta den blindveien som heter hybrid for å få det til. (Du vet vel forresten hva hybrid betyr: det kommer av gresk hybris som dels kan bety hovmod eller overmot, og dels kan bety vold. Ordet hybrid ble mest brukt i zoologisk sammenheng før Prius, og betød ganske enkelt en bastard.)

La det ikke være glemt i min (sedvanlige) begeistring over juryens valg at Citroën C4 kom på en meget solid annen plass – og er altså vinneren i klassen for ikke-bastarder. Ikke glem heller, forresten, at C3 ble nummer 3 i 2003, så de gjør det jevnt bra for tiden – vi kommer nok til å høre noe i denne sammenheng om både C6 og C1 neste år. På tredjeplassen kom Ford Focus og deretter fulgte Astra, Modus, 407 og BMWs minste.