Kaldt og gnistrende
PRØVEKJØRT: Vi skulle ut på leting etter våren, i stedet fant vi vinteren, akkurat slik vi husker den fra barndommen – med høy blå himmel, hvite vidder og gnistrende kulde. Først publisert i BIL 4 - 2001. Sola varmer i ansiktet og det gnistrer i snødekte fjell. Det var ikke akkurat dette jeg hadde i tankene da jeg planla denne helgen. Men det kraftige snøfallet på Østlandet og et heller dystert værvarsel, gjorde at jeg slo fra meg den planlagte turen til Sørlandet – våren kommer nok ikke denne helgen! I stedet fant vi frem fleecepleddet, skinnluene og dunjakkene og stakk til fjells. Ved Krøderen var asfalten tørr og sola varmet såpass at det føltes forsvarlig å vippe ned taket på MR2en. Så lengde det er minusgrader i lufta er det lurt å unngå for mye trekk. Siderutene forble derfor oppe, og den lille vindavviseren bak setene ble vippet opp. Stille og luftig Normalt kjører jeg med siderutene nede når jeg kjører åpent, men Toyota har gjort en liten “genistrek”, de har nemlig plassert sidespeilene slik at de virker som spoilere som fører luft inn i kupéen. Det kan sikkert vært behagelig i lav hastighet sommerstid, men nå, med et tosifret antall blå i luften, er det bare ubehagelig og iskaldt. Toyota har valgt Michelin Alpin som vinterdekk, og 205/50R15 bak og 185/55R15 foran, et godt valg på våt nysnø og et rimelig godt valg på bar asfalt. Turen opp Hallingdal går kvikt, og den lille Toyotaen setter seg nydelig nedpå i svingene. Vipper jeg inn tredjegearet og lar 1,8 literen få passelig føde, kommer overstyringen – forsiktig og mykt og uten at det slipper, akkurat passe til å gi den styrehjelpen en trenger. Det avslører samtidig at her er det ikke bare dekkene som er i mykeste laget, MR2 er svært overstyringsvillig. Sladdemester Jeg tenker tilbake til vinterturen med MGF for to år siden og hvor balansert den engelske toseteren var på både asfalt og holke. En skulle tro vi snakket om biler med helt forskjellige konsept, men begge har driften på bakhjulene og motoren bak. Likevel er MR2 skikkelig rampete på glatta og mangler MGFens nydelige balanse. Straks isen dekker veien, merker jeg at frykten ligger på lur, og med god grunn. Et nytt tilbud – det kommer brått og når det først slipper virker det som en evighet før skrensen endelig ebber ut – reddet av mangeårige fartstid på skiftende føre, og bare 50 km/t. Himmelen er så utrolig høy når en kjører åpent, og fjelltoppene som du i en vanlig bil ikke ser på grunn av taket, kommer nærmest ned i bilen til deg. Solen varmer godt i nakken og en knall gul midtstripe leder oss over Hemsedalsfjellet. Bedre enn dette kan det ikke bli, og MR2ens nervøse oppførsel på holka er glemt. Fillefjell er like vakkert, og i Valdres varmer vårsola så det tiner i sydvendte hellinger. Kontrasten fra de åpne fjellviddene er stor, når vi klatrer opp fra Leira på vei mot Gol føles det som om den mørke granskogen kommer ned i bilen. Brøytekantene kryper nesten inn i bilen, og med litt løs snø har Alpin-dekkene akkurat nok feste til at MR2en er kontrollerbar. Dette er årets siste kjøretur på vinterføre, og nede i Gol møter våren oss. Varm og forførende. Ned Hallingdalen kjører vi i skyggen, men solen skinner fortsatt på fjellene på hver side. Ved Bromma tar vi til høyre og opp på fjellet igjen. To meter høye brøytekanter møter oss på toppen av stigningene. Skikkelig vinter og en sol som fortsatt varmer. Vinteren nekter å slippe taket her oppe og et enslig skispor sydover mot Norefjell vekker minnene om denne vinterens fantastiske skiturer. Og det blir flere, her er det nok snø til langt over påske, men dere skal slippe å se flere tester og reportasjer med vinterbilder for denne sesongen. Det er vår! Artikkel fra www.firmabil.no URL: |