![[]](gifs/1pix.gif){kind=small}
![[firmabil.no]](/gifs/firmabil-logo.jpg){kind=logo}
| ||
|
|
|
Fiat Barchetta
 PRØVEKJØRT: Italia kan være jordbær og solfaktor 15, men som redaktøren fikk føle, kan Italia også vise seg fra en mer nøktern og våt side. Etter sol kommer regn. Først publisert i BIL 6 - 1999. Det var ikke dette jeg hadde i tankene da jeg før påske spurte Fiat om de kunne låne meg en Barchetta noen dager i april. I morges våknet jeg til et grått og vått Mantova. Lave tåkeskyer kombinert med den type regn som tilsynelatende aldri vil stoppe, gjorde at jeg tok meg god tid med frokosten. Dagens mål er Modena, 60 km syd for Mantova, og Ferraris pressekonferanse i forbindelse med presentasjonen av 360 Modena. En hel dag på 60 km og møkkavær – jeg har så definitivt god tid. Hold farten Ettermiddagssola varmer fortsatt litt og jeg legger kursen østover mot Verona. 120 til 130 er passe fart selv med taket nede. Det trekker litt, men mindre enn jeg hadde forventet. Like etter at jeg passerer avkjøringen til Bergamo, kommer de første dråpene. Store som 20-kroninger når de spres utover frontruten. Jeg kjører opp siderutene for å slippe å få vannet fra frontruten inn den veien. Veien er ikke våt og selv om horisonten i sør er bekmørk, er det en lysning i øst og jeg gambler på at det snart slutter å regne. Regnet øker likevel på, og det blir vått på veien og farten går ned. Likevel er det tørt i bilen, det er om å gjøre å holde på farten. Regnet gir seg, men like før avkjøringen til Brescia får jeg nok et regnskyll, og denne gangen har jeg ikke noe valg. Da jeg svinger av fra motorveien blir jeg nødt til å stoppe, og den kullsvarte horisonten varsler om at regnværet jeg har forut ikke er til å spøke med. Jeg stopper og får på taket før dråpene kommer så tett at jeg må på med vindusviskeren. I og med at Fiat har valgt å skjule taket, må en stoppe og ut av bilen for å få det på. Først opp med dekselet som ligger over taket. Så opp med taket, ned med dekslet og så kan takes legges på plass og låses. Litt mer omstendelig enn i MX-5 og MGF, men til å leve med hvis en planlegger litt og har litt hjelp fra værgudene. Dette var i går. At jeg skulle få regn i dag også, var ikke med i planen. Portieren ledsager meg til garasjen som ligger et stykke nede i gata. Mantova er en gammel by, og hotellet ligger i den gamle bydelen hvor alle gater kan virke å være enveiskjørt i feil retning. En høytidelig utfylt parkeringsdispensasjon og et godt gatekart var en nødvendighet for i det hele tatt å komme i nærheten av hotellet med bil. Jeg er god og våt før jeg smetter inn i garasjen. Jeg ser meg ut fire - fem mindre byer i triangelet mellom Mantova, Ferrara og Modena og begynner å tråkle meg østover på de mange småveiene. Etter en halvtime bak rattet begynner skydekket å sprekke opp, og etter hvert skimter jeg en blek morgensol gjennom tåkedisen. Brune italienere Jeg tar en kopp te på La Rosa Antica Bar før jeg sikter meg inn mot Concordia. Veien har begynt å tørke og jeg legger ned taket. Lydnivået blir mye behageligere uten tak. Motoren, som kan være litt hard i gangen med taket på, maler nå som en godlynt katt uansett belastning og turtall. Støynivået ellers er moderat og når jeg kjører med høyre siderute oppe og venstre nede, er trekken rundt meg svært beskjeden. Jeg har god plass og førersetet gir god støtte i alle retninger. Med høyderegulering av rattet, har jeg absolutt ikke noe å utsette på kjørestillingen. Tvert i mot har jeg aldri hatt det bedre i noen Fiat. Med forhjulsdrift er det lett å gi Barchetta handikap når det gjelder kjøreegenskaper og kjørefølelse. Men det er helt ubegrunnet. Du merker at driften skjer via forhjulene, men bare hvis du kjenner etter. I min leting etter en sted å få vasket bilen gjorde jeg mange Usvinger, og ved flere anledninger tok jeg meg i å ville hjelpe til med bakenden når jeg skulle snu på løs grus. Bare for å bli minnet om at denne bilen har forhjulsdrift og ikke logrer med rumpa som en MX-5 eller MGF. Sol og jordbær Kan det bli stort bedre? Med en kurv jordbær på setet, sol fra oven og åpen bil legger jeg kursen sydover langs elven. Barchettaens 1,8-liter er en liten råtass. Den drar villig til turtellerens rødmerking ved 7.000 o/min, men samtidig sørger variable ventiltider for at den har punsj nok på lave turtall til at den rusler av gårde i femtegear og nesten tomgangsturtall uten protester og med kraft nok til å holde farten i bakkene. Fjæringen er lagt på den sportslige siden og passer således til motorens temperament. Jeg kan ikke annet enn å undres over at denne bilen er så undervurdert i forhold til for eksempel MX-5. Jeg må innrømme at den mørk grønne fargen kanskje ikke er mitt valg, de lakkerte interiørflatene kommer ikke så godt til sin rett som i farger som gir mer kontrast mot det ellers mørke interiøret. Bagasjeplassen er ikke all verden, men min store bag, fotoutstyr og et par flasker lokal vin har rikelig plass. Og skulle det knipe, er det litt plass til bagasje bak setene også, vel og merke bare når taket er på. Po-sletta er flat og det er de små byene og nærheten jeg opplever når jeg kjører på de små veiene som gjør turen opplevelsesverdig. Jeg nærmer meg Cento da himmelen åpner alle sluser. Regnet kommer brått og jeg får det travelt med å få på taket. Plutselig er veiene gjort om til elver og selv med vindusviskerne på full fart, er det ikke mulig å se noe. Det går i 30 km/t og Modena er bare en halvtime unna. Jeg tar det siste jordbæret og smaker på sommeren som var for en time siden. FIAT BARCHETTA: Artikkel fra www.firmabil.no URL: |