![[]](gifs/1pix.gif){kind=small}
![[firmabil.no]](/gifs/firmabil-logo.jpg){kind=logo}
| ||
|
|
|
Audi TT Coupé Quattro
 PRØVEKJØRT: I stua har jeg en lekkert utskåret Audi TT i tre. Jeg har den ikke der fordi den er så vakker, men fordi den vekker følelser – positive følelser. Først publisert i BIL 9 - 1999. Sola forsøker forgjeves å bryte gjennom morgendisen, og har gjort det lenge. Vel, ikke så lenge da. Jeg er ensom på veien, klokka har så vidt passert seks, og det er lørdag. Bilen er allerede blitt varm, og duggen på panseret er blitt til dråper som har laget elegante fartsstriper som forsvinner utover forskjermene. Rekkefireren maler lunt, men tungt i den lange bakken, og mangler trøkk. Jeg smyger gearspaken ned tre hakk, og venter, venter på ladetrykket. Dreiemomentet var der, nå kommer effekten for fullt. Jeg trykkes ned i setet samtidig som den første svingen presser meg ut til høyre. Men jeg sitter støtt og har godt spenntak med venstre fot. Fireren maler ikke lenger, nå snerrer den, og turtellernåla raser mot rødmerket, samtidig åpner svingen. Dette er en typisk tredjegearsvei og turtelleren når aldri rødmerket. Neste sving kommer fort og veien smyger seg rundt en liten bergnabb. Jeg søker ut mot gulstripen og finner sporet. Da svingen åpner er motoren på hugget. Dreiemomentkurven har ennå ikke begynt å falle når effektkurven passerer 150 hk. Det er ennå 2.700 o/min før turtellernåla treffer det rød feltet, og 2.000 o/min før effektkurven når toppen ved 225 hk. Dekkene skriker etter feste, og selv om firehjulsdriften gjør seg merkbar er draget i rattet der og dette er bare begynnelsen. Denne veien er lang. For et slit, for et herlig slit. Audien er akkurat så rampete som den skal være, akkurat så rampete at jeg blir svett på ryggen og kjenner på kroppen at jeg har kjørt bil. Fart er relativt, og dette går skrekkelig fort på veier så svingete at en selv med gode sikkerhetsmarginer får prøvd TTens potensiale. Asfalten ender i en grusvei som svenskene åpenbart har ment fortjente et nytt lag grus. I den første svingen får jeg merke at 225/45- 17-dekk ikke er egnet for gruskjøring. Det slipper ubehagelig og overraskende brått bak. Andregearet ligger inne, og mens jeg venter på ladetrykket har jeg bilen i balanse. Men retningen er fortsatt feil. Motoren snerrer og grusspruten slår i innerskjermene idet forhjulene drar bilen inn i svingen. Jeg titter på speedometeret, det viser latterlige 60 km/t. Grusveien var ikke det spor morsom på de brede dekkene, og når veien sneier ned til vannkanten er det frokostpause. Jeg finner meg en stein i gressbakken over veien og ser ut over et blikkstille vannspeil og TTen står der som et monument på kjøreglede. Den er ikke bare fordømt lekker, den er også krevende, passe krevende og jeg sender gutta hos Audi og Haldex en takknemlig tanke og takker for den sportslig avstemte firehjulsdriften. Forhjulsdriften dominerer, men det er lite som skal til før denne bilen oppleves som bakhjulsdreven. Det er utrolig hva en liten elektronisk boks kan gjøre. 225 hk fra 1,8-liter sylindervolum er også ganske imponerende, og jeg kan bære over med litt turboforsinkelse når innpakningen er så rå. Mellom 2.200 og 5.900 ligger dreiemomentkurven flatt på 280 Nm, og selv om motoren helst vil ha turtall i overkant av 4.000 for å sparke skikkelig i fra, er den trekkvillig som bare fy allerede fra 2.500 o/min. Sekstrinnskassen er tettsteget og lettsjaltet, men sjettegearet er først og fremst for kontinentale fartsnivåer. Kanskje det holder med 180-hesteren? Ja, det gjør jo det. Det er bare det at de femog-førti ekstra gampene sparker så uhemmet vilt og deilig. AUDI TT Coupé Quattro: Artikkel fra www.firmabil.no URL: |