Volvo V40 2.0: Ingen herregårdsvogn

Først publisert i BIL 3 - 1997.

Volvo S40 kom ikke spesielt gunstig ut i vår sammenligningstest mot Peugeot 406 og Audi A4. Det er stort sett de samme ankepunktene vi har notert oss når det gjelder V40. Men når du lever med en bil over lengre tid blir ikke ankepunktene like dominerende som når du går fra bil til bil og sammenligner med konkurrenter.

Sikkerhet har vært viktig for Volvo under utviklingen av både S40 og V40. Ettersom disse bilene bygges på samme samlebånd som Mitsubishi Carisma, men krever lengre produksjonstid, har Volvo vært nødt til å lage en ekstra monteringslinje der de forbereder montering av karosseriet. Det er lagt spesielt stor vekt på sidekollisjonsbeskyttelsen, noe som også kommer til uttrykk i form av kollisjonsputer i seteryggene og forsterkninger av kupeen.

Volvos vektlegging på sikkerhet koster, noe som også gjenspeiles i prisen. 284.900 kroner koster vår testbil i standardutførelse. Med tilleggsutstyr som soltak, metallic lakk, aluminiumsfelger, automatisk nivåregulering, høydejustering av passasjersete foran, Art Deco interiør med skinn på setene og en CR-06 Volvo RDS-radio med fire høyttalere, blir prisen 336.632 kroner ferdig registrert. Det er med andre ord ingen billig bil vi har med å gjøre. Vår vurdering av bilen vil bære preg av det.

Lettvekter
Det første en Volvo-entusiast legger merke til når han eller hun setter seg inn i V40, er at den til tross for nokså beskjedne ytre mål – i hvert fall sammenlignet med 850 og 940 Herregårdsvogner – er rommelig og lett å komme inn og ut av. Når kjøreturen begynner vil nok de fleste, i alle fall blant de som ikke har kjørt 400-serien, bli overrasket over hvor lett V40 føles. Slektsbåndene til Mitsubishi er ikke til å ta feil av. Japanerne er eksperter på å lage lettkjørte biler som samtidig også gir inntrykk av å være lette i vekt. Den tunge Volvo-følelsen som kjennetegner de «svenske» Volvoene – inkludert 850er bygd i Belgia – glimrer totalt med sitt fravær.

Førermiljøet er ryddig og tiltalende uten morsomme påfunn, men derimot med praktiske detaljer som gjør V40 til en bil det er svært lett å leve med. Instrumenteringen er komplett og inkluderer blant annet utetemperaturmåler. Instrumentene er oversiktlige og lettleste. Alle brytere og hendler er godt merket og logiske i funksjon. Varmeog ventilasjonsanlegget (klimaanlegg koster 19.000 kroner) har god kapasitet når det gjelder både luftmengde og varme og har rikelig justeringsmuligheter. Vår testbil var utstyrt med en Volvo radio. Den fungerte bra bortsett fra på RDS. Den har litt for lett for å gå og tyvlytte til andre stasjoner enn den du har valgt å lytte til. Og med tanke på hvordan de andre produsentene skreddersyr radioer til sine modeller, burde V40 kunne få en radio som passer bilens interiør bedre.

Praktisk førerplass
Førerplassen er det ikke mye å utsette på, ergonomien – forholdet mellom ratt, pedaler og sete – stemmer meget godt. Førersetet har separat høyderegulering i for- og bakkant, noe som gir meget store muligheter til å tilpasse sittestillingen til akkurat dine ønsker. Rattet har høyderegulering, men kan ikke skyves frem og tilbake. Og med tanke på kjørestillingen i de store Volvoene, hadde det vært naturlig og ønskelig at V40s ratt var trukket litt lengre bak. Venstrefoten har god støtte. Setet gir god støtte til både lår og rygg. Selve sitteputen i vår testbil var derimot litt smal og myk, og når det nærmet seg to timer i setet var i hvert fall baken moden for en pause i kjøringen. På kortere turer fungerer derimot setet meget godt.

Volvo har greid å utnytte plassen godt. Foran er det meget rommelig med god plass til å strekke ut bena. I baksetet er det også plass nok når vi sammenligner med en konkurrent som Mondeo, men baksetet er lavt og ryggen heller sterkere enn normalt bakover. Når lårstøtten så er svak, er det vanskelig å finne en god sittestilling for voksne. Volvo leverer integrerte barneseter som fabrikkmontert utstyr, men sidestøtten på disse barnesetene er dårlig og de egner seg derfor best på korte turer.

Eksemplarisk bagasjerom
Bagasjerommet er ikke blant de rommeligste i klassen og lasteterskelen er ganske høy, mens lukeåpningen er forholdsvis lav. Men rommet er bredt, og tar du bort hattehyllen og gardinen er det god høyde i selve bagasjerommet. Baksetet er delt 60/40 og du kan velge om du vil vippe frem sitteputen når du legger ned ryggen – du får da flatt bagasjerom i 165,5 cm lengde – eller du kan bare legge ned seteryggen oppå sitteputen og får da et skrånende bagasjeromgulv. Skal du ha med ekstra lange gjenstander kan du også vippe ryggen på passasjersetet foran fremover og du får da ca 250 cm fra bakluken til dashbordet. Betjeningen av baksetet er eksemplarisk enkel og gjør V40 til en av klassens mest praktiske stasjonsvogner.

Sikker på veien
V40 føles lett på veiene og kan av og til – som vi også opplevde med Carisma i forrige månedens test – føles litt nervøs. Men du verden hvor lett den er å håndtere, også i kritiske situasjoner. Og på vinterføre merker du ikke noe til den – i forhold til 406 og A4 – litt kraftigere understyringen. V40 er meget godt balansert. Det eneste vi har å sette fingeren på er litt for svak styrefølelse, noe som kommer spesielt godt fram når det er ekstremt glatt.

Bremseeffekten er det ikke noe å utsette på, men du vil nok trenge litt tid på å venne deg til den myke bremsepedalen. Selv ikke når du er blitt vant til bremsene er bremsefølelsen helt god, og det er godt at ABS er standard og fungerer godt. Også når det gjelder fjæringskomforten er slektskapet til Carisma merkbart. V40 har en kontant og fast fjæring og demping. Over store ujevnheter fungerer det bra, men på små og skarpe ujevnheter blir den litt stumpete og av og til slår harde støt gjennom. På dette området er det rom for forbedringer. Som i S40 er støynivået nokså høyt også i V40. Du hører både vei og motor godt, men den plagsomme romlestøyen glimrer med sitt fravær. Totalt sett har V40 er støybilde som er lett å leve med og som ikke er påtrengende og slitsomt.

Sterk, men rå motor
Motoren er en godt hørbar støykilde og du vil raskt finne ut at det lønner seg å holde turtallet under 3.500 o/min. Det er nemlig ved det turtallet motorstøyen starter. Under normal kjøring har to-literen nok krefter på lave turtall til at du kan sjalte ved 3.000 o/min. Sånn sett er det lett å leve med motoren, men er du blant dem som liker å kunne utnytte toppen av turtallsregisteret, må du regne med en del motorstøy. Skal du utnytte motoren maksimalt, er du nødt til å la turtellernåla pendle opp mot turtellerens rødmerking. Da har motoren til gjengjeld et friskt fraspark.

Volvo tar godt betalt for V40 og når prislappen lyder på nærmere 350.000 kroner synes vi at vi kan forlange en god del av bilen. Ser vi på hva vi har å velge blant til denne prisen og i denne størrelsen bil, er det vanskelig å komme utenom en bil som BMW 320i touring. Den er riktignok noe mindre når det gjelder både kupéplass og bagasjerom, men den gir til gjengjeld en helt annen finish og komfort. BMWs rekkesekser er vesentlig bedre enn Volvos rekkefirer, ikke minst når det gjelder vibrasjoner og stille gange.

Nå skal vi til Volvos forsvar legge til at vår testbil er dyreste modell. Velger du mindre motorer kan du få rimeligere V40er enn dette. Med den nye 1,6-litersmotoren, også en Volvo-motor og bygd på samme lest som to-literen men boring og slaglengde er redusert, vil nok for mange ha tilstrekkelig krefter. Den gir 100 hk og 143 Nm og prislappen lyder på 249.900 kroner. Går du opp 10.000 kroner er 1,8-literen innen rekkevidde. Den har 115 hk og 165 Nm.

Sikkerhetsutstyret dominerer
Volvo har lagt stor vekt på sikkerhetsutstyret og tre hodeputer på baksetet, trepunkts sikkerhetsbelter på alle sitteplasser, sidekollisjonsputer foran, ABS-bremser og høyt bremselys er standard. Under testen fikk vi for alvor bevis for hvor effektive lyktepussere er. Kombinert med hovedlyskastere som både har god rekkevidde, god spredning og god balanse mellom nær- og fjernlys, er V40 en fryd å kjøre på mørke og sølete vinterveier. Men med de prisene Volvo opererer med, må vi innrømme at vi savner utstyr som elektriske vindusheiser og takrailer på listen over standardutstyr.

Volvo har i V40 en bil som så absolutt greier seg godt i konkurransen med volumselgerne i mellomklassen. Du må imidlertid betale for den sikkerheten Volvo har bygd inn, noe som blant annet illustreres i en relativt beskjeden prisforskjell til storebror V70, en bil som tross alt gir et tyngre og mer luksuriøst inntrykk og som i større grad innfrir forventningene om en traust og solid Volvo. Litt bedre støydemping, litt bedre finish og ikke minst mindre vibrasjoner og støy fra motoren vil straks gjøre V40 til en behageligere og mer attraktiv bil. De praktiske løsningen og plassen er der. Få er bedre enn Volvoen på det området, men noen herregårdvogn er den ikke. Der er vi enige med Volvo.

- Tekniske data for testbilen