Opel Omega: Megaplass til lavpris

Først publisert i BIL 9 - 1997.

Opel Omega etterfulgte Opel Rekord i 1986, og var ikke umiddelbart noen stor teknisk revolusjon, motoren var for eksempel en minimal oppgradering fra Familie II-motoren som hadde fulgt Opel Rekord siden 1981. Opel lot i stedet Omega gjennomgå en trinnvis oppgradering frem til 1994 da dagens modell kom på markedet. Omega ble for øvrig introdusert i en periode da det ble lagt stor vekt på luftmotstand. Med en Cd-verdi på 0,28 kunne Opel smykke seg med tittelen «best i klassen». I løpet av de 11 årene siden introduksjonen har vi testet Omega flere ganger. Omega høstet velfortjent ros for plass – den er utvilsomt en av klassens mest rommelige biler – og Omega er dessuten lettkjørt og svært komfortabel, ja Omega scoret jevnt godt på de fleste områder.

Kjøreegenskapene måtte likevel tåle litt kritikk, først og fremst på grunn av at bilen sporet for lett, og dels på grunn av en ufølsom styring, særlig rundt nullpunktet. Under en vintertest ble vi heller ikke helt fornøyd med varmeapparatet, som har litt dårlig kapasitet, og bakhjulsdriften sørget dessuten for at bilen logret litt for villig med halen.

Fra introduksjonen i 1986 var Omega tilgjengelig med to rekkefirere, en på 1,8 og en på 2,0 liter med henholdsvis 115 og 122 hk. En 2,3-liters dieselmotor var også tilgjengelig med (86 hk) eller uten (73 hk) turbo. Både dieselmotorene og 1,8-literen forsvant i 1987. Samtidig introduserte Opel Omega 3000 med en treliters rekkemotor med 177 hk. Samme år ble Omega kåret til Årets Bil i Europa. I 1988 fikk bensinmotorene katalysator, og toliteren fikk dermed redusert effekten fra 122 til 115 hk. For å bøte på dette, ble en 2,4-liters rekkefirer tilgjengelig. Den hadde nesten samme effekt som toliteren uten katalysator, nærmere bestemt 124 hk. Året etter fikk rekkesekser motoren også katalysator, men ble til gjengjeld utstyrt med fire ventiler pr sylinder og hadde nå en ytelse på 204 hk. I 1989 fikk også Omega en ny multilink bakaksel, som forbedret kjøreegenskapene betraktelig.

Langsom endring
I 1990 kunne Opel-kundene velge mellom to rekkeseksere da en ny 2,6-liters motor ble tilgjengelig. Frem til modellskiftet i 1994 skjedde ingen større forandringer, men da den nye Omega så dagens lys i 1994, skjedde til gjengjeld svært mye. Hjulopphenget hadde blitt flikket på enda mer, og en helt ny motorserie der samtlige motorer har fire ventiler pr sylinder ble introdusert, med unntak av turbodieselen som til gjengjeld var en BMW-motor. Den nye serien er i salg i dag med en toliter på 136 hk, en 2,5-liters V-sekser med 170 hk, en turbodiesel med 131 hk samt toppmodellen MV6 med en treliters V-sekser som yter 211 hk.

Mange mulige feil
Omega er billig i drift til storbil å være. I gjennomsnitt har bilen få feil og mangler, særlig modellene som ble produsert etter 1991. Det er derfor grunn til å være oppmerksom på flere forhold om du vurderer eldre biler enn dette. Selv om feil nokså sjelden oppstår, finnes det mange mulige feil selv om det er sjelden at man finner alle disse på en og samme bil. De to første modellårene er plaget med dårlige motorpakninger. Se særlig etter oljespor ved ventildeksel og bunnpanne. Frem til 1988 var det dessuten noen feil på gearkassene der slitte drev resulterer i ulyder. Modeller produsert før 1991 hadde heller ikke automatisk stramming av registerremmen. Også dette førte til flere motorproblemer.

Enkelt å bytte
Ulyd fra speedometeret er heller ikke uvanlig på eldre biler. Det skyldes i hovedsak slitte kabler som burde være en enkel affære å bytte ut. De siste generasjoner Omega har derimot hatt svært få problemer, men generelt er det likevel verdt å merke seg at eldre Opeler har en litt dårligere rustbeskyttelse enn mange andre europeiske biler, og at Omega ikke er den eneste bilen fra Opel som ruster mer enn gjennomsnittsbilen. Derfor kan det være lurt å få bilen på bukk slik at man får sjekket godt, spesielt under hjulbuer og kanaler.

Rimelig bilhold
Et normalt vedlikehold av bilen skulle likevel sikre deg godt mot problemer, og det er heller ikke særlig dyrt. Serviceprisene holder seg på et fornuftig nivå og deleprisene må betegnes som svært lave. Det er dessuten et enormt utbud av ikke-originale deler og tilbehør til Opel Omega. Forsikringspremiene er også lave, og i mange tilfeller rimeligere enn argeste konkurrent Ford Scorpio.

Omega er gunstig priset i forhold til mange konkurrenter. Selv Ford Scorpio er dyrere, og dermed er det bare enkelte modeller av Peugeot 605/505 og Citroën XM som er rimeligere. Samtlige japanere ligger på et høyere prisnivå. Hva årsakene til dette kan være, blir rene spekulasjoner. Det er likevel grunn til å tro at det er den relativt gamle teknikken i de eldre Omega-modellene som gjør at kundene ikke er villige til å betale mer enn de gjør, og selv om Omega er stor, er plassutnyttelsen noe dårligere enn i mange andre storbiler. Den siste Omega-modellen (fra 1994) plasserer seg nemlig litt høyere opp i prisbildet, men ikke mer enn at konkurransesituasjonen ikke endres særlig.

Prisfall
På bruktmarkedet er Opel Omega likevel ettertraktet, men legg merke til at prisfallet de to første årene kan være ekstremt høyt, gjerne så mye som 30 prosent i løpet av perioden. Omega er også et typisk eksempel på at masse ekstrautstyr som kostet dyrt når bilen var ny, ikke er noen god investering. Forskjellen i utstyrsnivå på en 2.0i 16V GL og CD er betydelig, og prisforskjellen i perioden 1994–95 kunne være så høy som 60.000 kroner. På bruktmarkedet skiller det derimot bare 10–15.000 kroner mellom de to modellene etter tre år, og forskjellene blir bare mindre og mindre etter hvert. Det er også et markert prisskille mellom den nye og gamle Omega. En 2.0i GL fra 1993 koster 50.000 mindre enn en 2.0i 16V GL fra 1994, men nybilprisen fra de forskjellige år er også nokså stor.

Den BMW-utviklede turbodieselen virker også svært ettertraktet på bruktmarkedet. Biler med denne motoren var i utgangspunktet svært dyre, faktisk dyrere enn tilsvarende bil med 2,5-liters V6-motor. På bruktmarkedet selges turbodieselen og sekseren for samme sum.

Siden 1993 har Omega stasjonsvogn vært tilgjengelig også som varebil på grønne skilter. Siden bilene er så vidt nye, er det foreløpig lite lønnsomt å bygge dem om til personbiler. Spørsmålet er om det noen sinne kommer til å bli lønnsomt. Prisforskjellen på personbil og varebil er faktisk ikke større enn 15–50.000 kroner for 1993-modellene, og da er det svært vanskelig å forsvare en ombygging.

Velutstyrt stasjonsvogn
Opel har alltid vært flinke med stasjonsvogner, og Omega er ikke noe unntak. Stasjonsvognen er en av klassens mest rommelige, og burde være et svært godt alternativ for dem som virkelig har behov for masse plass. Likevel er prisforskjellen mellom sedan og stasjonsvogn helt ubetydelig. Faktisk skiller det bare noen tusenlapper på en 5 år gammel sedan og en stasjonsvogn som ellers er likt utstyrt.

Med 150.000 kroner i bruktbilforretningen, er det mulig å forhandle seg frem til en Omega 2.4i GL fra 1991 med 90.000 kilometer på telleverket. Du må ut med det samme om du vurderer en sedan. Kanskje får du med deg en bilradio på kjøpet om du velger sedanen. Med liten prisforskjell på sedan og stasjonsvogn, og mellom de ulike utstyrsnivåene, vil en velutstyrt stasjonsvogn gi aller mest valuta for pengene.

Stasjonsvogn eller sedan – det blir selvfølgelig en smaksak. Men at Omega er et godt valg som gir deg mye bil for pengene, er hevet over enhver tvil.

Tekniske data