Volvo 400-serien: Nederlandsk komfort

Først publisert i BIL 8 - 1997.

«Jeg har inntrykk av at Volvos 400-serie enten blir slaktet eller rost opp i skyene », mener en av månedens bruktbiltestere. Og når vi gjennomgår en del av det som er sagt og skrevet om denne bilen i våre spalter, kan det ikke nektes for at det er tilfelle. 400-serien startet med 480, en sportslig kupé med en 1,7-liters Renaultmotor. Først lovpriste vi bilen for dens lite Volvo-typiske – og artige – utseende. Den første prøvekjøringen i 1987 var derimot regelrett slakt, mest av alt fordi kjøreegenskapene ikke sto i forhold til bilens utseende. Selv ikke da 480 Turbo kom på veien året etter ble vi fornøyd – det var nemlig en turbo uten trøkk.

440 kom i 1989, også denne utstyrt med Renaults 1,7-liter med 95 hk uten turbo og 120 hk med. Det er en 5-dørs kombikupé med adskillig bedre innvendig plass enn forgjengeren (300-serien), ettersom Volvo gikk over til forhjulsdrift. Og bildet ble straks mer nyansert – dette var nemlig en bil som burde by Carina, Sierra og Passat på konkurranse. I vår første store prøvekjøring av 440 mente vi at dette var en bil som hevdet seg godt i den øvre del av mellomklassebilene, med behagelige kjøreegenskaper og god komfort. Kritikken ble i første rekke rettet mot baksetet og bagasjerommet, som med sine 330 liter er langt mindre enn mange av konkurrentene. Men standardmotoren er fortsatt i minste laget, vi holder fortsatt en knapp på turbomotoren – en snill sådan, som hele tiden har krefter i reserve. Motoren er derimot ikke sportslig nok til å fortjene plass i en frisk Coupé, men den har et behagelig dreiemoment tilgjengelig på lave turtall og passer derfor norske veier godt.

Sene årganger sterkest
Den siste modellen i familien, 460 sedan, kom på markedet i 1990. Sedanen har et betydelig lengre overheng bak og bagasjevolumet økte til akseptable 453 liter. Men selv om bilene i prinsippet var like, var 460 klart mer for limousin å regne enn den mer sporty 440. Samtidig med lanseringen av 460, ble serien tilgjengelig med en ny Renaultmotor på 1,8 liter og 90 hk. Fra og med -91 ble kollisjonsputer tilgjengelig i alle modeller og 1,7-literen ble oppgradert til 102 hk. Året etter ble 1,8-literen justert til 110 hk. I 1993 fikk serien en ansiktsløfting der ny front og nytt interiør var sentrale elementer. Etterhvert fikk 440 og 460 drahjelp av en ny Renaultmotor med to liters slagvolum og 125 hk. Dermed ble 400-serien kvikk med akselerasjonstider ned mot 9 sekunder fra 0–100 km/t. Men hjulopphenget taklet ikke den «nye» motoren like godt, påpekte vi i en senere test. Blant annet fikk bilen for store karosseribevegelser i kritiske manøvre. Men komfortabel og fleksibel var den, i fullt monn. I sitt siste produksjonsår, 1995, ble 440/460 også tilgjengelig med en 1,9-liters Renault-diesel på 1,9 liter. Deretter ble serien erstattet av S40/V40.

Volvos første nederlandskproduserte bil, 300-serien, måtte tåle mye kritikk for dårlig kvalitet selv om det ikke var velfortjent på de siste årgangene. Heller ikke 400-serien gikk fri for kritikk i løpet av de første produksjonsårene, men etterhvert ble kvalitet og finish meget god. Generelt har bilene få feil og mangler.

Rimelig komfort
At 400-serien har havnet i skyggen av storesøster og har et ufortjent frynsete rykte på bruktmarkedet, innvirker på prisene. Naturlige konkurrenter som Nissan Primera, Toyota Carina og for den saks skyld Opel Vectra, er høyere priset enn den nederlandske Volvoen. Verditapet kan være så høyt som 30.000 kroner pr år de to første årene. Deretter jevner det seg ut på rundt 15.000 kr/år – mindre for vanlige motorer og mer for turbomotorene. Det er dessuten merkelig å notere at prisene på kombikupéen ligger generelt 10–20.000 kroner høyere enn for tilsvarende sedan. Riktignok ser 440 noe friskere ut enn 460 og har et mer fleksibelt bagasjerom, men 460 har et langt større bagasjerom og minner adskillig mer om en 850 enn 440.

Mest bil for pengene får man derfor om man velger en 460, gjerne med turbomotor. Disse motorene bør riktignok underkastes en skikkelig teknisk kontroll. NAFtest er et minimum. Renaultkonstruksjonene er solide og pålitelige og finner du et velholdt eksemplar av arten, kan du absolutt gjøre et godt kjøp.

Sportskupéen 480 er, til tross for et nokså frynsete rykte, umåtelig populær og prisene på 480 ligger langt over hva man må betale for en 440. Det skyldes ikke bare bilens spesielle utseende, det har nemlig ikke blitt solgt mer enn 230 slike biler her til lands siden 1987. I ettertid har det kommet i noen ytterst få bruktimporterte biler, men en viss avgang har det nok også vært. Resten av 400-serien er solgt i nær 10.000 eksemplarer.

Økonomisk sett er ikke Volvoen av de aller rimeligste, men heller ikke spesielt dyr. Bensinforbruket er moderat takket være bilens lave egenvekt. 400-serien ligger midt på treet når det gjelder forsikring. Med turbomotor blir prisen litt over gjennomsnittet. Delepriser og servicekostnader ligger også på gjennomsnittsnivå, men i motsetning til de svenskproduserte bilene, er det nesten umulig å få tak i uoriginale deler til 440, 460 og 480.

Varierte erfaringer
Selv om de fleste av denne månedens testere generelt er godt fornøyd med bilene, har de fleste opplevd større eller mindre problemer. Rapportene bekrefter dessuten at biler produsert før 1991 fikk enkelte problemer – spesielt med det elektriske anlegget – som ble rettet opp på Volvos garantiordninger. Våre testere er i første rekke svært godt fornøyd med kjøreegenskapene og komforten, spesielt førersetene setter våre testere stor pris på. Driftskostnadene synes heller ikke avskrekkende, og de aller fleste er svært godt fornøyd med den behandlingen de får på merkeverkstedet.

De problemene som nevnes hyppigst, er feil på det elektriske anlegget, spesielt synes sentrallås og vindusheiser å by på problemer. På enkelte av de første årgangene var nemlig den elektriske vindusheisen underdimensjonert. I de tilfellene det oppsto problemer, ble vindusheisen byttet gratis på verksted. Frem til 1991 var servostyring tilleggsutstyr og uten servo er Volvoen nokså tung å parkere/manøvrere. Servo kan ettermonteres, men det er dyrt. Dessuten, som en av våre testere skriver, «det får jeg neppe igjen for når jeg skal selge bilen igjen.»

Tekniske data