Volvo S40/V40

Først publisert i BIL 1 - 2002.

Volvos nederlandske kandidater i mellomklassen slet lenge med dårlig image. Både 300-serien og 400-serien var plaget av barnesykdommer, og ble liksom fattigmanns trøst når du ikke hadde råd til å kjøpe ekte, svensk,stor Volvo.

S40/V40 varslet noe nytt da den kom i 1996.Den hadde runde, stilige linjer og mer luksuriøst interiør, men også her fantes ting å rette på. Mye bulder, slaskete gearskift og ukultiverte motorer ble kritisert. Likevel betydde S40/V40 et stort framskritt fra 400-serien, og de fleste manglene ble raskt utbedret. De typiske Volvo-dydene var på plass i form av høy sikkerhet og komfortable seter.

Kvaliteten holder også. “Mye mindre feil enn gjennomsnittet”, viser NAFs rapport fra brukttester.

Liten, dyr stasjonsvogn
Du kan velge mellom S40 sedan og V40 stasjonsvogn. For første gang la ikke Volvo vekt på å skape mest mulig plass i hekken på en stasjonsvogn. V40 faller inn under klisjeen “livsstil”, og har faktisk mindre bagasjeplass enn S40 når baksetet er i bruk, 413 mot 471 liter. Men V40 er selvsagt mer fleksibel, og det vennlige pristillegget på 4000 kroner får kunden tredobbelt igjen ved innbytte. Brukt V40 ligger nemlig 10-15 tusenlapper høyere enn S40.

Hvis du ikke trenger stasjonsvogn, er derfor S40 det beste bruktbilkjøpet, iallfall hvis du skal beholde bilen lenge. Bruktprisene for Volvo S40/V40 ligger gjennomsnittlig for mellomklassen, men husk at den er litt mindre enn mange av konkurrenter.

Små motorer
Norske avgifter gjør pristillegget for stor motor uforholdsmessig drøyt. De fleste bruktbilene i 40-serien har motorer på 1,6 eller 1,8 liter, tilpasset firmabilmarkedet. 1,6-literen hadde 90 hk i starten, men økte til 109 hk. Det holder til lett kjøring, men 1,8-motoren med 115 eller 122 hk gir mer futt.

Du kan få mye mer. Tolitersversjonen med 140 hk opptrer ganske hyppig som bruktbil, mens turboutgavene med 160 hk og 200 hk (T4) er sjelden vare. I disse sfærene er det helt andre merker som gir prestisjen.

Nesten feilfri
Vi tok med en 98-modell S40 1.8 til NAF-test. Den ble hentet hos merkeforhandler som forlangte 179.000 kroner inklusive  registreringsavgift. Telleren stod på 52.000 kilometer, og bilen var bulk- og ripefri (helt til undertegnede overså en nedsnødd tilhenger og maltrakterer bakskjermen). Bilen har manuelt klimaanlegg, men ellers ikke utstyr utover det vanlige.

Testmann Øyvind Opheim går grundig gjennom alt, men finner egentlig bare én feil av betydning, en lekkasje på indre ledd på venstre drivaksel. Dessuten pulserer bremsene litt, men det kan skyldes at bilen har stått ubrukt en måned. Forstillingen er tett og fin. På biler som er kjørt mer har Opheim registrert slitte endeledd.

Undersiden er uvanlig fri for rust. Heller ikke hjulopphengene har overflaterust, i motsetning til våre to siste testbiler Mondeo og Laguna.

Interiøret er helt og pent. En liten skranglelyd anes fra dashbordets indre, men ellers virker bilen kompakt og solid på vanskelig rugleis.

To sommerdekk og to vinterdekk er ganske slitt. Roterer ikke folk hjulene høst og vår lenger? Reservehjulet ligger jomfruelig ubrukt.

Prisen er OK. Kjøpet anbefales, er Opheims klare konklusjon.

Fint sted å være
Å kjøre en S40 er ingen spennende opplevelse,verken på godt eller vondt. Prøveturen avslører trygge, men langt fra lekne kjøreegenskaper. “Piggfritt” lydnivå er pent. Men 40-serien ble helt fra starten levert med lave sommerdekk (55- eller 50-profil) som støyer mer og slår nokså hardt på skarpe ujevnheter.

Setene og førerplassen gjør S40 til et trivelig oppholdssted. Justeringen for seteryggen sitter trangt til, og vindussveivene går tregt. Gearskiftet er fortsatt slaskete, men ikke vanskelig å finne ut av. Baksetet er ikke av de største, og smale dører hindrer atkomsten. Varmefordelingen i forsetene er ujevn, med sterkere varme inne mot midten enn ute ved dørene.

Ute på landeveien er S40 i sitt ess. Det er bare å putte musikk i spilleren og kjøre og kjøre...

Tekniske data