Opel Vectra

Først publisert i BIL 12 - 2002.

Ilikhet med sine tyske mellomklassebrødre i folkelig prisklasse, Ford Mondeo og Volkswagen Passat, var annen generasjon Vectra plaget av en del gjengangerfeil. Riktignok var første generasjon (1989-1995) verre, mest når det gjaldt rust og lakk.

Den nye kom høsten 1995,og særlig de første årgangene hadde problemer, noe som bekreftes av våre lesere og diverse statistikker:
Ulyd fra ledd i rattstammen.
Problemer med sentrallås.
Defekter i motorstyring.
Brudd i fjærer.
Kondens i lykter.
Kort levetid bakre eksospotte.
Problemer med dynamo/-lading/batteri.
Rustne håndbrekkwirer.
Høyt oljeforbruk.
Tidlig slitasje på registerrem.
Sviktende infodisplay og varsellamper.
Diverse mangler på karosseri og interiør.

Mye av dette ble forbedret underveis, og eiere melder om at en god del feil ble tatt på garanti, men det finnes også en “kranglesone” her. Etter ansiktsløftningen i 1999 virker kvaliteten bedre.

Vær ekstra oppmerksom på registerremmen. Tidlig slitasje med medfølgende motorskade gjorde at skiftintervallet ble kortet ned fra 120.000 til 60.000 kilometer.

1.6 stasjonsvogn
Vår testbil er en 1,6 stasjonsvogn fra 1997 i enkleste GL-utgave. Den har rullet 83.000 kilometer, og NAF-mann Øivind Opheim finner følgende å bemerke:
Defekt parklys. Liten lekkasje ved tannstang. Svak servostyring ved tomgangsturtall tyder på slitt servopumpe. To slitte piggekk og fire slitte sommerdekk. Lav ladespenning. Feil ved avgass, trolig på grunn av rusten på bakre potte (som koster drøyt 2000 kroner pluss arbeid). Smelling i dørstopper. Løst innvendig speil på grunn av sprekk i festet.

Prisen på 139.000 kroner ferdig registrert ligger litt høyt, men kan forsvares når feilene rettes og bilen får nye dekk.

På plussiden: Lakken er pen og karosseriet uvanlig fritt for bulker og skrammer. Også interiøret har holdt seg svært godt.

Svært praktisk
Vectra fantes ikke som stasjonsvogn før annen generasjon kom i slik utgave i 1997. Hvis det er liter bagasjeplass du henger deg opp i, fins det mange større, for eksempel lillebror Astra.

Til gjengjeld fins knapt mer praktisk stasjonsvogn. Sitteputen og seteryggen er delt. Golvet blir helt flatt når setet felles ned. Skiluke er på plass. Under lemmer i framkant og bakkant av golvet er det rom til småsaker.

En brukt stasjonsvogn koster gjerne 15.000 kroner mer enn firedørs sedan og den mer sjeldne femdørs kombi. Billigste GL er slett ingen skrapet fattigmannsbil. Den hadde fra starten sentrallås, fem hodestøtter, høydejustering på førersetet, to elektrisk drevne vinduer og speil, turteller og tåkelys. I CD-utgaven får du i tillegg radio, kjørecomputer, fire elektrisk drevne ruter og litt mer pynt. CDX hadde klimaanlegg. Etter hvert ble grunnutstyret oppgradert. Alle fikk radio med CD-spiller, og Vectra CD fikk klimaanlegg.

Mange motorer
Lavt forbruk er fellesnevneren for Opels 16-ventilere. De fleste bruktbilene har 1,6 liter med 100 hk og 1,8 liter med 115 eller 125 hk. La deg ikke lure av størrelsen. På Opel er det like viktig å se på gearutvekslingen. En sjekk av akselerasjon ved forbikjøring 70-100 km/t på to bruktbiler viser at 1,6-literen med litt kortere utveksling er kjappere enn den mer langbente 1,8-literen på 115 hk.

2-liter med 136 hk er riktig frisk. På slutten kom 2-liter med 147 hk, men i likhet med 2,5 liters V6 på 170 hk er den sjelden bruktvare. Den gamle dieselmotoren med 1,7 liter og 82 hk har ikke mye å by på, mens de nyere 2-liters dieselmotorene med 16 ventiler og 100 eller 125 hk sparker kraftig unna.

Grei å kjøre
Førerplassen funker greit og har store og tydelige instrumenter, gode og faste seter, brukbart gearskift, logiske brytere og hendler (Men jeg kommer aldri til å skjønne at ingen utviklere oppdaget at rattstammen skjuler kilometertelleren). Baksetet har god benplass og takhøyde.

Understellet gir et godt kompromiss mellom sikre kjøreegenskaper og fin komfort. Styringen og oppheng ble skjerpet i 1999, men også de eldre bilene matcher datidens konkurrenter. Konklusjon: En typisk hverdagshelt.

Tekniske data