Hundre år i hundre

Men når vi har dekning for å si at den første bensinbilen kom til Norge for 110 år siden, at de første som importerte biler som handelsvare begynte virksomheten for 105 år siden og at den første bilutstilling importørene holdt i fellesskap fant sted for 96 år siden, er det innlysende at noe vi kan kalle “norsk bilbransje” i noe omfang oppsto et sted mellom de to sistnevnte eksemplene, altså for omtrent 100 år siden. Det skulle imidlertid drøye ytterligere drøye ti år før bransjen samlet seg i organiserte former, hovedsakelig grunnet motforestillinger mot å vise konkurrentene sine egne kort.

Dette har vært en hemsko helt opp til våre dager. Først med gruppeunntaket, og gjentagne revisjoner av dette, har bilimportørene oppdaget at den mest truende konkurransen ikke nødvendigvis ligger hos den tilsynelatende opplagte konkurrenten, men hos de som nærmer seg samme marked på en annen måte. Primært gråimportørene, bruktimportørene og det frie ettermarked for reservedeler og verkstedtjenester. Dette har krevd - og krever – grunnleggende omdefinisjoner på hvem man er, hvor man er og hvor mulighetene er.

Ikke så å forstå at fortiden har vært fri for lignende utfordringer; hyppig endrede politiske rammevilkår og regelverk er noe bransjen har måttet leve med så lenge bransjen har eksistert. Og de dyktigste aktørenes markedsanalytikere har for lengst omdefinert sine hovedkonkurrenter fra “bilmerke X eller Y” over til “båt”, “fritidseiendom” eller “større bolig” – det gjelder først å få kunden til å prioritere bilkjøp, dernest kan bransjen konkurrere om å selge ham en bil.

Som for 100 år siden er det ennå slik at nye, lekre bilmodeller fanger både bransjens og publikums fokus, selv om 75 % av bilkundene kjøper brukt og 70 % av bransjens omsetning og resultater stammer fra ettermarkedet. Det er kanskje menneskelig, men særlig fremragende kommersielt er det neppe å ensidig la seg fenge av glansbilder.

Hvor mye oppmerksomhet får egentlig bygg og utstyr i denne bransjen? Helse, Miljø og Sikkerhet har garantert fått en helt annen prioritet i løpet av disse 100 årene, men selv i første halvår 2005 har vi opplevd at vår eneste lille bilfabrikk og et stort forhandleranlegg har brent ned, heldigvis uten personskader. I samme periode har også to fagutøvere på bildekk omkommet under luftfylling – igjen.
Det burde være unødvendig. Alle fire eksempler er vitnesbyrd om at det siste bransjen har råd til, er å overse enda et “ekstra” sikkerhetstiltak. Klart det koster penger, men på de fleste områder leveres i dag sikkerhetsutstyr som kan forebygge det nesten utenkelige.

Vi må nok formode at bransjens første 100 år, også det triste siste halvår, snart vil være glemt. Langtidsminne er erfaringsvis ikke aktørenes mest utpregede egenskap. Viktigheten av å se fremover er langt mer akseptert. Og likevel tipper vi at selv de ivrigste kremmerne ikke engang løftet hodet 7. juni og tenkte: “Der gikk de første 100, fra i dag gyver vi løs på de neste!”

DET ville ha vært energisk og målrettet (og ikke minst stilig) konkurranseånd, det!
God jubileumssommer!